Generalkonferanse
Hvordan dele budskapet om gjenopprettelsen og oppstandelsen
Generalkonferansen april 2020


Hvordan dele budskapet om gjenopprettelsen og oppstandelsen

Gjenopprettelsen tilhører verden, og dens budskap er særlig presserende i dag.

Gjennom hele denne generalkonferansen har vi talt og sunget med glede om oppfyllelsen av “de tider da alt … blir gjenopprettet”1, som ble profetert om for lenge siden, om å “samle alt til ett i Kristus”,2 om gjengivelsen av evangeliets fylde, prestedømmet og Jesu Kristi Kirke til jorden, alt som omfattes av benevnelsen “gjenopprettelsen”.

Men gjenopprettelsen er ikke bare for de av oss som gleder oss over den i dag. Åpenbaringene i Det første syn var ikke bare for Joseph Smith, men tilbys som lys og sannhet for enhver som “mangler visdom”.3 Mormons bok tilhører menneskeheten. Prestedømmets ordinanser for frelse og opphøyelse ble utarbeidet for hvert individ, også dem som ikke lenger befinner seg i jordelivet. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og dens velsignelser er tiltenkt alle som ønsker dem. Den hellige ånds gave er ment for alle. Gjenopprettelsen tilhører verden, og dens budskap er særlig presserende i dag.

“Hvor viktig er det ikke derfor å gjøre dette kjent for jordens innbyggere, så de kan vite at intet kjød kan bo i Guds nærhet uten at det skjer ved Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde, han som nedlegger sitt liv i kjødet og tar det igjen ved Åndens kraft, så han kan tilveiebringe de dødes oppstandelse, idet han er den første som skal oppstå.”4

Siden den dagen profetens bror Samuel Smith fylte vesken sin med nytrykte eksemplarer av Mormons bok og gikk til fots for å dele den nye boken med hellig skrift med andre, har de hellige arbeidet uten opphør “for å gjøre dette kjent for jordens innbyggere”.

I 1920 begynte daværende eldste David O. McKay i De tolv apostlers quorum på en årelang rundreise til Kirkens misjoner. I mai 1921 sto han på en liten kirkegård i Fagali‘i på Samoa, foran de velstelte gravene til tre små barn, datteren og to sønner av Thomas og Sarah Hilton. Disse små – den eldste var to – døde mens Thomas og Sarah virket som ungt misjonærektepar på slutten av 1800-tallet.

Før han dro fra Utah, lovet eldste McKay Sarah, som nå var enke, at han ville besøke hennes barns graver på Samoa fordi hun aldri hadde vært i stand til å vende tilbake dit. Eldste McKay skrev tilbake til henne: “Deres tre små, søster Hilton … fortsetter i stillhet deres edleste misjonærarbeid som ble påbegynt for nesten 30 år siden.” Så tilføyde han et vers han selv hadde komponert:

Kjærlige hender lukket deres øyne.

Kjærlige hender ordnet deres små lemmer.

Fremmedes hender pyntet deres enkle graver.

Ukjente viser ærbødighet og sørger der.5

Denne historien er bare én av tusener, hundretusener, som handler om den tid, de skatter og de liv som har blitt ofret de siste 200 årene for å dele gjenopprettelsens budskap med andre. Vårt ønske om å nå ut til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk er uforminsket i dag, noe som bevitnes av de titusener av unge menn, kvinner og ektepar som for tiden virker under heltidsmisjonskall, av Kirkens medlemmer generelt som gjentar Filips oppfordring om å komme og se,6 og av de millioner av dollar som brukes årlig på å opprettholde denne innsatsen over hele verden.

Selv om våre invitasjoner er uten tvang, håper vi at folk vil finne dem overbevisende. For at det skal være slik, tror jeg det kreves minst tre ting: for det første deres kjærlighet, for det annet deres eksempel og for det tredje at dere bruker Mormons bok.

Våre invitasjoner kan ikke dreie seg om egeninteresse. De må snarere være et uttrykk for uselvisk kjærlighet.7 Denne kjærligheten, kjent som nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet, er vår når vi ber om den. Vi oppfordres, ja, befales, til å “be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet”.8

Som eksempel vil jeg fortelle om en opplevelse søster Lanett Ho Ching hadde, som for tiden virker sammen med sin mann, president Francis Ho Ching, som presiderer over Samoa Apia misjon. Søster Ho Ching forteller:

“For mange år siden flyttet vår unge familie til en liten bolig i Laie på Hawaii. Boligens carport hadde blitt forvandlet til en hybel, hvor en mann ved navn Jonathan bodde. Jonathan hadde vært vår nabo et annet sted. Da vi følte at det ikke var noen tilfeldighet at Herren hadde ført oss sammen, bestemte vi oss for å være mer åpne om våre aktiviteter og vårt medlemskap i Kirken. Jonathan verdsatte vennskapet vårt og likte å tilbringe tid sammen med familien vår. Han likte å lære om evangeliet, men han var ikke interessert i å forplikte seg til Kirken.

Med tiden ga våre barn Jonathan kallenavnet ‘onkel Jonathan’. Etter hvert som familien fortsatte å vokse, gjorde Jonathans interesse for oss og våre aktiviteter det samme. Våre invitasjoner til høytidsfester, bursdager, skolearrangementer og aktiviteter i Kirken ble utvidet til familiens hjemmeaften og barnas dåpsmøter.

En dag fikk jeg en telefon fra Jonathan. Han trengte hjelp. Han led av diabetes og hadde utviklet en alvorlig infeksjon i foten, som måtte amputeres. Familien og menighetens medlemmer som bodde i nærheten, hjalp ham gjennom prøvelsene. Vi byttet på å være på sykehuset, og prestedømsvelsignelser ble gitt. Mens Jonathan var på rehabilitering, ryddet vi leiligheten hans med hjelp fra Hjelpeforenings-søstre. Prestedømsbrødrene bygget en rampe til døren og håndtak på badet. Da Jonathan kom hjem, ble han overveldet av følelser.

Jonathan begynte å ta misjonærleksjonene igjen. Uken før nyttår ringte han meg og spurte: ‘Hva skal dere på nyttårsaften?’ Jeg minnet ham om vår årlige fest. Men isteden svarte han: ‘Jeg vil at dere skal komme i dåpen min! Jeg vil starte dette nye året riktig.’ Etter 20 år med ‘kom og se’, ‘kom og bidra’ og ‘kom og bli værende’, var denne dyrebare sjelen klar til å bli døpt.

I 2018, da vi ble kalt som misjonspresident og ledsager, ble Jonathans helse dårligere. Vi tryglet ham om å være sterk og vente på at vi skulle komme tilbake. Han holdt ut i nesten et år, men Herren forberedte ham til å komme hjem. Han døde fredelig i april 2019. Mine døtre deltok i sin ‘onkel Jonathans’ begravelse og sang den samme sangen som vi sang i dåpen hans.”

Jeg presenterer den andre betingelsen for å lykkes med å dele gjenopprettelsens budskap med følgende spørsmål: Hva er det som vil gjøre invitasjonen tiltalende for noen? Er det ikke dere, deres livs eksempel? Mange som har hørt og mottatt gjenopprettelsens budskap, ble i utgangspunktet tiltrukket av det de oppfattet i et eller flere medlemmer av Jesu Kristi Kirke. Det kan ha vært måten de behandlet andre på, det de sa eller ikke sa, standhaftigheten de viste i vanskelige situasjoner, eller ganske enkelt deres ansiktsuttrykk.9

Uansett hva det måtte være, kan vi ikke unnslippe det faktum at vi må forstå og etterleve det gjengitte evangeliums prinsipper så godt vi kan for at våre invitasjoner skal være innbydende. Det er noe som i dag ofte kalles ekthet. Hvis Kristi kjærlighet bor i oss, vil andre vite at vår kjærlighet til dem er oppriktig. Hvis Den hellige ånds lys brenner i oss, vil den på nytt tenne Kristi lys i dem.10 Det dere er, gir ekthet til deres invitasjon til å komme og oppleve gleden ved fylden av Jesu Kristi evangelium.

Den tredje betingelsen er liberal bruk av det redskap for omvendelse som Gud har utarbeidet for denne siste evangelieutdeling, Mormons bok. Den er et håndgripelig bevis på Joseph Smiths profetiske kall og et overbevisende vitnesbyrd om Jesu Kristi guddommelighet og oppstandelse. Dens redegjørelse for vår himmelske Faders forløsningsplan er uovertruffen. Når du deler Mormons bok med andre, deler du gjenopprettelsen med andre.

Da Jason Olson var tenåring, ble han gjentatte ganger advart av familiemedlemmer og andre mot å bli kristen. Han hadde imidlertid to gode venner som var medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og de snakket ofte om religion. Hans venner Shea og Dave svarte respektfullt på argumenter som andre hadde gitt Jason mot å tro på Jesus Kristus. Til slutt ga de ham et eksemplar av Mormons bok og sa: “Denne boken vil besvare spørsmålene dine. Vær så snill og les den.” Han tok motvillig imot boken og la den i ryggsekken sin, hvor den ble liggende i flere måneder. Han ville ikke legge den fra seg hjemme hvor familien kunne se den, og han ville ikke skuffe Shea og Dave ved å levere den tilbake. Til slutt bestemte han seg for å brenne boken.

En kveld, med en lighter i den ene hånden og Mormons bok i den andre, var han i ferd med å sette fyr på boken da han hørte en røst i sitt sinn som sa: “Brenn ikke boken min.” Forskrekket stoppet han. Da han trodde han hadde innbilt seg røsten, forsøkte han igjen å tenne lighteren. Igjen kom røsten til hans sinn: “Gå til rommet ditt og les boken min.” Jason la fra seg lighteren, gikk tilbake til soverommet, åpnet Mormons bok og begynte å lese. Han fortsatte dag etter dag, ofte til tidlig på morgenen. Da Jason kom til slutten og ba, skrev han: “Ånden fylte meg fra issen til fotsålene … Jeg følte meg full av lys … Det var den mest frydefulle opplevelsen jeg noensinne hadde hatt.” Han søkte dåp og ble senere misjonær selv.

Kanskje det sier seg selv at til tross for ekte kjærlighet og oppriktighet vil mange, om ikke de fleste, av våre invitasjoner til å dele gjenopprettelsens budskap med andre, bli avslått. Men husk dette: Alle er verdige til en slik invitasjon – “alle er like for Gud”.11 Herren er tilfreds med enhver innsats vi gjør, uansett utfall. En avslått invitasjon er ingen grunn til at vår omgang skal slutte, og manglende interesse i dag kan godt utvikle seg til interesse i morgen. Uansett forblir vår kjærlighet konstant.

La oss aldri glemme at gjenopprettelsen har kommet av intense prøvelser og ofre. Det er et tema for en annen dag. I dag fryder vi oss over gjenopprettelsens frukter, og en av de mest overveldende er kraften til igjen å binde på jorden og i himmelen.12 Som president Gordon B. Hinckley uttrykte det for mange år siden: “Hvis det ikke kom noe annet ut av all sorg, møye og smerte i forbindelse med gjenopprettelsen enn Det hellige prestedømmes beseglingsmyndighet til å knytte familier sammen for evig, ville det ha vært verdt alt det har kostet.”13

Gjenopprettelsens største løfte er forløsning ved Jesus Kristus. Jesu Kristi oppstandelse er beviset på at han faktisk har kraft til å forløse alle som vil komme til ham – forløse dem fra sorg, urettferdighet, anger, synd og til og med død. I dag er det palmesøndag. Om en uke er det påske. Vi minnes, vi minnes alltid Kristi lidelse og død for å sone for våre synder, og vi feirer den vidunderligste av alle søndager, Herrens dag, da han oppsto fra de døde. På grunn av Jesu Kristi oppstandelse har gjenopprettelsen mening, vårt jordiske liv har mening, og til syvende og sist har selve tilværelsen mening.

Joseph Smith, gjenopprettelsens store profet, bærer det overordnede vitnesbyrd for vår tid om den oppstandne Kristus: “At han lever! For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd.”14 Jeg tilføyer ydmykt mitt vitnesbyrd til Josephs og til apostlenes og profetenes før ham og apostlenes og profetenes som har etterfulgt ham, om at Jesus fra Nasaret er den lovede Messias, Guds enbårne Sønn og hele menneskehetens oppstandne Forløser.

“Vi bekrefter at de som med bønnens hjelp studerer gjenopprettelsens budskap og handler i tro, vil bli velsignet med å få sitt eget vitnesbyrd om dens guddommelighet og dens hensikt med å forberede verden til vår Herre og Frelser Jesu Kristi lovede annet komme.”15 Kristi oppstandelse gjør hans løfter sikre. I Jesu Kristi navn. Amen.