En urokkelig forpliktelse til Jesus Kristus
Gud innbyr oss til å kaste våre gamle vaner helt utenfor rekkevidde og begynne et nytt liv i Kristus.
I april hadde jeg det privilegium å innvie Kinshasa Den demokratiske republikken Kongo tempel.1 Ord kan ikke uttrykke den glede de trofaste kongoleserne og jeg følte da vi så et tempel bli innviet i deres land.
Personer som kommer inn i Kinshasa tempel ser et originalt maleri med tittelen Congo Falls.2 Det minner tempelbesøkende på en unik måte om den urokkelige forpliktelse som kreves for å forankre seg til Jesus Kristus og å følge paktens sti i vår himmelske Faders plan. Fossefallene som fremstilles i maleriet minner oss på en praksis som var vanlig for mer enn et århundre siden blant de tidlige kristne konvertittene i Kongo.
Før sin omvendelse tilba de livløse gjenstander, i tro på at disse gjenstandene var i besittelse av overnaturlige krefter.3 Etter sin omvendelse, foretok mange en pilegrimsreise til et av de utallige fossefallene langs elven Kongo, som for eksempel Nzongo Falls.4 Disse konvertittene kastet sine tidligere avgudsgjenstander i fossefallene som et symbol til Gud og andre på at de hadde gitt avkall på sine gamle tradisjoner og tatt imot Jesus Kristus. De kastet med hensikt ikke sine gjenstander i stille, grunt vann, de kastet dem i opprørt vann i et enormt fossefall, der gjenstandene ikke kunne hentes tilbake. Disse handlingene var et tegn på en ny men urokkelig forpliktelse til Jesus Kristus.
Folk på andre steder og i andre tider viste også sin forpliktelse til Jesus Kristus på lignende måter.5 Det folket i Mormons bok som er kjent som Anti-Nephi-Lehis folk “la ned sine opprørsvåpen,” gravde dem “dypt ned i jorden” som “et vitnesbyrd for Gud … at de aldri mer ville bruke [sine] våpen.”6 Ved å gjøre dette, lovet de å følge Guds læresetninger og aldri gå tilbake på sin forpliktelse. Denne handlingen var begynnelsen på å bli “omvendt til Herren” og aldri falle fra.7
Å bli “omvendt til Herren” betyr å forlate en kurs, ledet av en gammel trosretning, og ta til seg en ny, basert på tro på vår himmelske Faders plan og på Jesus Kristus og hans forsoning. Denne forandringen er mer enn en intellektuell godtagelse av evangeliets læresetninger. Den former vår identitet, endrer vår forståelse av livets hensikt og leder til uforanderlig troskap til Gud. Personlige ønsker som er i strid med å være forankret i Frelseren og å følge paktens sti, avtar og blir erstattet av en besluttsomhet om å følge vår himmelske Faders vilje.
Å bli omvendt til Herren begynner med en urokkelig forpliktelse til Gud, etterfulgt av å gjøre denne forpliktelsen til en del av den vi er. Å internalisere en slik forpliktelse er en livslang prosess som krever tålmodighet og vedvarende omvendelse. Til slutt blir denne forpliktelsen en del av den vi er, forankret i oss selv og alltid tilstede i vårt liv. Akkurat som vi aldri glemmer vårt eget navn uansett hva annet vi tenker på, glemmer vi aldri en forpliktelse som er gravert i hjertet vårt.8
Gud innbyr oss til å kaste våre gamle vaner helt utenfor rekkevidde og begynne et nytt liv i Kristus. Dette skjer når vi utvikler tro på Frelseren, som begynner med at vi hører vitnesbyrdet til dem som har tro.9 Deretter blir troen dypere når vi handler på måter som forankrer oss fastere til Ham.10
Det ville vært fint hvis økt tro ble overført slik som influensa eller vanlig forkjølelse. Da kunne et enkelt “åndelig nys” vært nok til å bygge opp andres tro. Men det er ikke slik det fungerer. Den eneste måten tro vokser på er ved at en person handler i tro. Disse handlingene blir ofte tilskyndet av innbydelser gitt av andre, men vi kan ikke få andres tro til å vokse eller stole utelukkende på at andre vil styrke vår egen. For at vår tro skal vokse, må vi velge trosfremmende handlinger, som for eksempel bønn, skriftstudium, deltagelse i nadverden, holde budene og tjeneste til andre.
Når vår tro på Jesus Kristus vokser, innbyr Gud oss til å inngå løfter med ham. Disse paktene, som slike løfter kalles, er tilkjennegivelser av vår omvendelse. Pakter skaper også en sikker grunnvoll for åndelig fremgang. Når vi velger å bli døpt, begynner vi å påta oss Jesu Kristi navn11 og velger å identifisere oss med ham. Vi lover å bli ham lik og utvikle hans egenskaper.
Pakter forankrer oss til Frelseren og fører oss fremover på stien som fører oss til vårt himmelske hjem. Kraften i paktene hjelper oss å bevare en mektig forandring i hjertet, fordype vår omvendelse til Herren, og mer fullstendig få Kristi bilde i vårt ansikt.12 Men en halvhjertet forpliktelse til våre pakter vil ikke garantere oss noe.13 Vi kan bli fristet til å unngå å forplikte oss, kaste våre gamle væremåter i stille vann, eller grave ned våre opprørsvåpen med skjeftene stikkende ut. Men en tvetydig forpliktelse til våre pakter vil ikke åpne døren til vår himmelske Fader og Jesu Kristi helliggjørende kraft.
Vår forpliktelse til å holde våre pakter skulle ikke være betinget eller variere med skiftende omstendigheter i vårt liv. Vår standhaftighet til Gud skulle være like pålitelig som elven Kongo som strømmer nær Kinshasa tempel. Denne elven, ulik de fleste elver i verden, strømmer jevnt hele året14 og pøser nesten 41,5 millioner liter vann per sekund ut i Atlanterhavet.
Frelseren oppfordret sine disipler til å være pålitelige og urokkelige. Han ba sine disipler om å legge seg på hjertet, at de ville gjøre de ting Han ville undervise og befale dem15 Å “legge seg på hjertet” er en fast beslutning om å holde våre pakter, og gir mulighet for den fulle realiseringen av Guds løfter slik at vi kan motta varig glede.16
Mange trofaste siste dagers hellige har vist at de har “lagt seg på hjertet” å holde sine pakter med Gud og er forandret for alltid. La meg fortelle dere om tre slike personer – bror Banza Mucioko, søster Banza Régine og bror Mbuyi Nkitabungi.
I 1977 bodde familien Banza i Kinshasa i landet Zaire, nå kjent som Den demokratiske republikken Kongo. De var høyt respektert i sitt protestantiske kirkesamfunn. På grunn av deres talenter, la kirken de tilhørte til rette slik at den unge familien kunne dra til Sveits for å studere og ga dem et universitetsstipend.
Mens de var i Geneve, så bror Banza ofte på bussen til skolen et lite møtehus med navnet “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige” på. Han undret: “Har Jesus Kristus hellige nå, i de siste dager?” Til slutt bestemte han seg for å gå og se.
Bror og søster Banza ble hilst varmt velkommen i grenen. De stilte noen av de stadige spørsmålene de hadde om Guds natur, som for eksempel: “Hvis Gud er en ånd, som vinden, hvordan kan vi være skapt i hans bilde? Hvordan kan han sitte på en trone?” De hadde aldri fått et tilfredsstillende svar før misjonærene forklarte gjengitt lære i en kort leksjon. Da misjonærene dro, så familien Banza på hverandre og sa: “Var det ikke sannheten vi nettopp hørte?” De fortsatte å komme til kirken og møte misjonærene. De visste at dåp i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ville føre til konsekvenser. De ville bli fratatt sine stipender, deres visum ville bli inndratt og de og deres to små barn ville måtte forlate Sveits. De valgte å bli døpt og bekreftet i oktober 1979.
To uker etter sin dåp, vendte bror og søster Banza tilbake til Kinshasa som det første og andre medlemmet av Kirken i sitt land. Medlemmene i Geneve gren fortsatte å ha kontakt med dem og hjalp dem å få kontakt med Kirkens ledere. Familien Banza ble oppmuntret til å trofast vente på den lovede tid når Gud ville etablere sin kirke i Zaire.
I mellomtiden studerte en annen utvekslingsstudent fra Zaire, bror Mbuyi, i Belgia. Han ble døpt i 1980 i Brussel menighet. Kort tid etterpå, reiste han på heltidsmisjon til England. Og Gud utrettet sine mirakler. Bror Mbuyi vendte tilbake til Zaire som det tredje medlemmet av Kirken i sitt land. Med sine foreldres tillatelse, ble Kirkens møter til å begynne med holdt i hans families hjem. I februar 1986 ble det sendt en anmodning til myndighetene om offisiell anerkjennelse av Kirken. Det krevdes underskrifter fra tre innbyggere i Zaire. De tre lykkelige undertegnerne av anmodningen var bror Banza, søster Banza og bror Mbuyi.
Disse trofaste medlemmene kjente sannheten da de hørte den, de inngikk en pakt i dåpen som forankret dem til Frelseren. De kastet symbolsk sine gamle væremåter i et opprørt fossefall uten noen intensjoner om å hente dem tilbake. Paktens sti var aldri lett. Politisk uro, sjelden kontakt med Kirkens ledere og vanlige utfordringer med oppbyggingen av de helliges samfunn kunne ha tatt motet fra mindre forpliktede personer. Men bror og søster Banza og bror Mbuyi bevarte sin tro. De var tilstede ved innvielsen av Kinshasa tempel, 33 år etter at de undertegnet anmodningen som førte til den offisielle anerkjennelsen av Kirken i Zaire.
Bror og søster Banza er her i konferansesenteret i dag. De er her sammen med sine sønner, Junior og Phil, og sine svigerdøtre Annie og Youyou. I 1986 var Junior og Phil de første to personer som ble døpt i Kirken i Zaire. Bror Mbuyi ser på disse møtene fra Kinshasa sammen med sin hustru Maguy og deres fem barn.
Disse pionerene forstår betydningen og konsekvensene av de pakter som har bragt dem “til kunnskap om Herren deres Gud og til å fryde seg ved sin Forløser, Jesus Kristus.”17
Hvordan forankrer vi oss til Frelseren og holder oss trofaste som disse og flere titusener av kongolesiske hellige som har kommet etter dem og millioner av andre over hele verden? Frelseren lærte oss hvordan. Hver uke tar vi del i nadverden og inngår en pakt med vår himmelske Fader. Vi lover at vi vil knytte vår identitet til Frelserens ved å forplikte oss til å påta oss hans navn, alltid minnes ham og holde hans bud.18 Samvittighetsfull forberedelse til og verdig inngåelse av disse paktene hver uke forankrer oss til Frelseren, hjelper oss å internalisere vår forpliktelse19 og beveger oss med kraft fremover på paktens sti.
Jeg innbyr deg til å forplikte deg til en livslang prosess med disippelskap. Inngå og hold pakter. Kast dine gamle væremåter i dype, opprørte fossefall. Grav helt ned dine opprørsvåpen slik at ingen skjefter stikker ut. På grunn av Jesu Kristi forsoning vil det å inngå pakter med ærlig hensikt om å pålitelig hedre dem velsigne ditt liv for alltid. Du vil bli mer lik Frelseren når du alltid minnes ham, følger ham og priser ham. Jeg vitner om at han er den sikre grunnvoll. Han er til å stole på og hans løfter er sanne. I Jesu Kristi navn. Amen.