De helliges glede
Glede kommer ved å holde Kristi bud, ved å overvinne sorg og svakhet gjennom ham, og ved å tjene slik han tjente.
Profeten Enos i Mormons bok, Lehis barnebarn, skrev om en enestående opplevelse som fant sted tidligere i hans liv. Mens han jaktet alene i skogen, begynte Enos å grunne på sin far Jakobs læresetninger. Han fortalte: “De ord som jeg ofte hadde hørt min far uttale om evig liv og de helliges glede, sank dypt i mitt hjerte.”1 I sin sjels åndelige hunger knelte Enos i bønn, en bemerkelsesverdig bønn som varte hele dagen og til langt på natt, en bønn som ga ham avgjørende åpenbaringer, forsikringer og løfter.
Det er mye å lære av Enos’ erfaring, men det som skiller seg ut for meg i dag er Enos’ minne om at hans far ofte talte om “de helliges glede”.
På denne konferansen for tre år siden talte president Russell M. Nelson om glede.2 Han sa blant annet:
“Gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på.
Når vårt livs fokus er på Guds frelsesplan … og [på] Jesus Kristus og hans evangelium, kan vi føle glede uavhengig av hva som skjer – eller ikke skjer – i vårt liv. Glede kommer fra og på grunn av ham … For siste dagers hellige er Jesus Kristus glede!”3
Hellige er de som har inngått evangeliets pakt gjennom dåpen, og gjør sitt beste for å følge Kristus som hans disipler.4 Dermed betegner “de helliges glede” gleden ved å bli Kristus-lik.
Jeg vil tale om den glede som kommer ved å holde hans bud, gleden som oppstår ved å overvinne sorg og svakhet gjennom ham, og gleden som ligger i å utføre tjeneste slik han gjorde.
Gleden ved å holde Kristi bud
Vi lever i en hedonistisk tid hvor mange stiller spørsmål ved betydningen av Herrens bud eller bare ignorerer dem. Ikke sjelden synes de som blåser i guddommelige direktiver som kyskhetsloven, ærlighetsnormen og sabbatens hellighet, å ha fremgang og nyte de gode tingene i livet, til tider enda mer enn dem som anstrenger seg for å være lydige. Noen begynner å lure på om anstrengelsen og ofrene er verdt det. I fordums tid klaget Israels folk en gang og sa:
“Fåfengt er det å tjene Gud! Hva vinning har det gitt oss at vi har aktet på hans bud, at vi gikk i botsdrakt for Herrens, hærskarenes Guds skyld?
Nå vil vi prise de overmodige lykkelige. Ikke bare går det dem vel, disse som gjør det onde, men de frister Gud og slipper likevel fri.”5
Bare vent, sa Herren, til “den dag jeg gjør mitt verk … Da skal dere … se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.”6 De ugudelige kan kanskje finne “glede ved sine gjerninger en tid,” men det er alltid midlertidig.7 De helliges glede er varig.
Gud ser ting i deres sanne perspektiv, og han deler dette perspektivet med oss gjennom sine bud og veileder oss effektivt rundt fallgruvene og hullene i jordelivets vei til evig glede. Profeten Joseph Smith forklarte: “Når han underviser oss gjennom sine bud, er det med henblikk på evigheten, for Gud betrakter oss som om vi befant oss i evigheten. Gud oppholder seg i evigheten, og betrakter ikke tingene slik vi gjør.”8
Jeg har ikke møtt noen som fant evangeliet senere i livet, som ikke ønsket at det kunne ha vært tidligere. “Å, de dårlige valgene og feilene jeg kunne ha unngått,” sier de. Herrens bud er vår rettesnor for bedre valg og mer gledelige resultater. Som vi burde fryde oss og takke ham for at han viste oss denne bedre veien.
Som tenåring fastet og ba søster Kalombo Rosette Kamwanya fra Kongo, som nå virker i Elfenbenskysten Abidjan vest misjon, i tre dager for å finne ut hva Gud ønsket at hun skulle gjøre. I et bemerkelsesverdig syn en natt ble hun vist to bygninger, et møtehus og det hun nå forstår var et tempel. Hun begynte å lete og fant snart møtehuset hun hadde sett i drømmen. På skiltet sto det: “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.” Søster Kamwanya ble døpt og deretter hennes mor og hennes seks brødre. Søster Kamwanya sa: “Da jeg mottok evangeliet, følte jeg meg som en fanget fugl som hadde blitt sluppet fri. Hjertet mitt var fylt med glede … Jeg følte visshet om at Gud elsker meg.”9
Å holde Herrens bud gjør det lettere for oss å føle hans kjærlighet i større grad. Den snevre og smale sti leder direkte til livets tre, og treet og dets frukt det søteste og “mest ettertraktelsesverdige av alt,”10 er et symbol på Guds kjærlighet og fyller sjelen “med overmåte stor glede.”11 Frelseren sa:
“Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.”12
Gleden ved å overvinne ved hjelp av Kristus
Selv når vi trofast holder budene, er det prøvelser og tragedier som kan avbryte vår glede. Men når vi gjør vårt beste for å overvinne disse utfordringene med Frelserens hjelp, bevarer det både gleden vi føler nå og gleden vi ser frem til. Kristus beroliget disiplene: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”13 Det er ved å vende oss til ham, adlyde ham og binde oss til ham at prøvelser og sorg vendes til glede. Jeg nevner ett eksempel.
I 1989 tjente Jack Rushton som president for Irvine California stav i USA. Under en familieferie på Californias kyst kroppssurfet Jack da en bølge feide ham inn i et undersjøisk skjær, slik at han brakk nakken og skadet ryggraden alvorlig. Jack sa senere: “I samme øyeblikk som jeg traff, visste jeg at jeg var lam.”14 Han kunne ikke lenger snakke eller engang puste på egenhånd.15
Familie, venner og stavens medlemmer samlet seg rundt bror Rushton og hans hustru Jo Anne, og bygget blant annet om en del av huset deres for å legge til rette for Jacks rullestol. Jo Anne ble Jacks viktigste omsorgsperson de neste 23 årene. Med henvisning til beretninger i Mormons bok om hvordan Herren så til sitt folk i deres lidelser og gjorde deres byrder lette,16 sa Jo Anne: “Jeg blir ofte forundret over hvor lett jeg føler meg til sinns når jeg tar meg av mannen min.”17
En endring i åndedrettssystemet gjenopprettet Jacks evne til å snakke, og innen et år ble han kalt som lærer i evangeliets lære og stavspatriark. Når han ga en patriarkalsk velsignelse, la en annen prestedømsbærer bror Rushtons hånd på hodet til vedkommende som mottok velsignelsen, og støttet hånden og armen hans under velsignelsen. Jack gikk bort første juledag 2012, etter 22 år med trofast tjeneste.
I et intervju en gang sa Jack: “Problemer vil komme til oss alle. Det er en del av det å være her på jorden. Noen tror at religion eller tro på Gud vil beskytte deg mot vonde ting. Jeg tror ikke det er poenget. Jeg tror poenget er at hvis vår tro er sterk og det skjer vonde ting, noe det vil, vil vi være i stand til å takle dem … Min tro vaklet aldri, men det betydde ikke at jeg ikke hadde depresjoner. Jeg tror at jeg for første gang i mitt liv ble presset til grensen, og det var bokstavelig talt ingen jeg kunne vende meg til, så jeg vendte meg til Herren, og til denne dag føler jeg spontan glede.”18
Dette er en tid med noen ganger nådeløse angrep i sosiale medier og personlig mot dem som ønsker å opprettholde Herrens normer for påkledning, underholdning og seksuell renhet. Det er ofte ungdom og unge voksne blant de hellige, så vel som kvinner og mødre, som bærer dette korset av latterliggjørelse og forfølgelse. Det er ikke lett å heve seg over slike fornærmelser, men husk Peters ord: “Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere.”19
I Edens have var Adam og Eva “i en tilstand av uskyld ‒ uten glede, for de kjente ikke elendighet”.20 Som ansvarlige personer finner vi glede i å overvinne elendighet i enhver form, enten det er synd, prøvelser, svakheter eller noe annet hinder for lykke. Dette er gleden ved å kjenne fremgang på disippelens vei, gleden over å ha “fått forlatelse for [våre] synder og [ha] fred i samvittigheten”21, og gleden ved å føle at vår sjel utvider seg og vokser ved Kristi nåde.22
Gleden ved å tjene som Kristus
Frelseren finner glede i å tilveiebringe oss udødelighet og evig liv.23 Da han talte om Frelserens forsoning, sa president Russell M. Nelson:
“Som i alle ting, er Jesus Kristus vårt største forbilde, som ‘for å oppnå den glede som ventet ham, led … tålmodig på korset’ [Hebreerne 12:2]. Tenk på det! For at han skulle tåle den mest uutholdelige opplevelsen som noensinne er utholdt på jorden, fokuserte vår Frelser på glede!
Og hvilken glede var det som ventet ham? Den innbefattet ganske sikkert gleden ved å rense, helbrede og styrke oss, gleden ved å betale for alle deres synder som ville omvende seg, gleden ved å gjøre det mulig for dere og meg å vende hjem – rene og verdige – for å bo sammen med våre himmelske Foreldre og vår familie.”24
På samme måte er gleden som “venter oss,” gleden ved å hjelpe Frelseren med hans forløsningsarbeid. Som Abrahams ætt og barn25 deltar vi i å velsigne alle jordens familier “med evangeliets velsignelser som er frelsens velsignelser, ja, det evige livs velsignelser”.26
Dette minner meg om Almas ord:
“Dette er min fryd at jeg kanskje kan være et redskap i Guds hånd til å bringe en eller annen sjel til omvendelse, og dette er mine glede.
Og se, når jeg ser at mange av mine brødre angrer oppriktig og kommer til Herren sin Gud, da fylles min sjel med glede …
Men jeg gleder meg ikke bare over min egen fremgang, men min glede er mer fullkommen på grunn av mine brødres fremgang, de som har vært oppe i Nephis land …
Når jeg tenker på disse mine brødres fremgang, blir jeg henrykket i Ånden som om den var ute av legemet, så stor er min glede.”27
Fruktene av vår tjeneste for hverandre i Kirken er en del av gleden som venter oss. Selv i tider med motløshet eller stress kan vi tålmodig yte omsorgstjeneste hvis vi fokuserer på gleden ved å behage Gud og bringe lys, lindring og lykke til hans barn, våre brødre og søstre.
Da de var i Haiti i forrige måned i anledning innvielsen av Port-au-Prince tempel, møtte eldste David og søster Susan Bednar en ung søster hvis ektemann hadde blitt drept i en tragisk ulykke noen dager tidligere. De gråt sammen med henne. Men på søndagen stilte denne kjære kvinnen opp som plassanviser ved innvielsesmøtet med et mykt og innbydende smil til alle som kom til tempelet.
Jeg tror “de helliges [største] glede” kommer av å vite at Frelseren taler deres sak,28 “og ingen kan forestille seg hvilken glede som [vil fylle] våre sjeler [når] vi [hører Jesus] be til Faderen for oss.”29 Sammen med president Russell M. Nelson vitner jeg om at glede er en gave til trofaste hellige “som har båret verdens mange kors”30, og som “bevisst [prøver] å leve et rettskaffent liv, ifølge Jesu Kristi undervisning”.31 Måtte deres glede være fullkommen. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.