Forlikelsens tjeneste
Jeg vitner om den ro i sjelen som forlikelse med Gud og hverandre vil bringe hvis vi er saktmodige og tapre nok til å søke den.
I april, da president Russell M. Nelson innførte konseptet omsorgstjeneste, understreket han at det var en måte å holde de store budene å elske Gud og elske hverandre.1 Vi som er funksjonærer i Kirken, applauderer og gratulerer dere åpent med den enorme responsen dere har begynt i så henseende. Vi takker dere for at dere følger vår kjære profet i dette strålende arbeidet og foreslår at dere ikke venter på mange flere instruksjoner. Bare hopp ut i bassenget og svøm. Svøm mot de trengende. Ikke la dere bli lammet mens dere lurer på om dere skal svømme på rygg eller som en hund. Hvis vi følger de grunnleggende prinsippene som har blitt fremsatt, holder oss på linje med prestedømmets nøkler og søker Den hellige ånds veiledning, kan vi ikke mislykkes.
I dag ønsker jeg å tale om en enda mer personlig side av omsorgstjeneste som ikke er på oppdrag, ikke innebærer et planlagt intervju og ikke har noen annen rapporteringslinje enn til himmelen. La meg bare dele ett enkelt eksempel på den slags omsorgstjeneste.
Grant Morrell Bowen var en hardt arbeidende, hengiven ektemann og far som, i likhet med mange bønder, fikk en økonomisk nedtur da den lokale potetavlingen sviktet. Han og hans hustru Norma tok seg annet arbeid, og flyttet til slutt til en annen by for å begynne å klatre oppover mot økonomisk stabilitet igjen. Det skjedde imidlertid noe svært beklagelig, og bror Bowen ble dypt såret da biskopen, i et tempelintervju, var litt skeptisk til Morrells erklæring om at han betalte full tiende.
Jeg vet ikke hvilken av disse mennene som hadde de riktigste opplysningene den dagen, men jeg vet at søster Bowen forlot dette intervjuet med sin tempelanbefaling fornyet, mens bror Bowen gikk derfra med et sinne som skulle lede ham bort fra Kirken i 15 år.
Uansett hvem som hadde rett om tienden, glemte tydeligvis både Morrell og biskopen Frelserens befaling om å “skynde [seg] å være føyelig overfor [sin] motstander”2 og Paulus’ råd: “La ikke solen gå ned over deres vrede.”3 Faktum er at de ikke ble enige og at solen gikk ned over bror Bowens vrede i flere dager, så uker og deretter år, noe som understreket poenget til en av de klokeste av de gamle romerne, som sa: “Utemmet sinne er ofte mer [ødeleggende] enn den skaden som vekker det.”4 Men forlikelsens mirakel er alltid tilgjengelig for oss, og av kjærlighet til familien og Kirken som han visste var sann, kom Morrell Bowen tilbake til full aktivitet i Kirken. La meg kort fortelle hvordan dette skjedde.
Bror Bowens sønn, Brad, er en god venn av oss og en trofast områdesytti i sydlige Idaho. Brad var 11 år gammel da dette skjedde, og i 15 år så han sin fars religiøse hengivenhet avta, noe som vitnet om den forferdelige avlingen som ble høstet der sinne og misforståelser hadde blitt sådd. Noe måtte gjøres. Da det nærmet seg Thanksgiving i 1977, pakket Brad, en 26 år gammel student ved Brigham Young University, hans hustru Valerie og deres nyfødte sønn Mic, sin studentversjon av en bil og kjørte til Billings i Montana, på tross av det dårlige været. Ikke engang en kollisjon med en snøfonn i nærheten av West Yellowstone kunne hindre disse tre i å gjennomføre sin omsorgskontakt med bror Bowen senior.
Da de kom frem, ba Brad og søsteren Pam om å få snakke med faren uten andre tilstede. “Du har vært en fantastisk far,” begynte Brad ganske følelsesladet, “og vi har alltid visst hvor høyt du elsket oss. Men noe er galt, og det har det vært lenge. Fordi du ble såret en gang, har hele familien vært skadelidende i mange år. Vi er ødelagt, og du er den eneste som kan reparere oss. Vær så snill, vær så snill, etter all denne tiden, kan du ikke nå legge til side den beklagelige hendelsen med den biskopen og igjen lede familien i evangeliet slik du en gang gjorde?”
Det ble dødsens stille. Så kikket bror Bowen på disse to, hans barn, som var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt,5 og sa svært lavmælt: “Jo. Jo, det skal jeg.”
Henrykt, men overrasket av det uventede svaret så Brad Bowen og familien hans at deres ektemann og far gikk til sin nåværende biskop i en ånd av forlikelse for å rette opp i livet sitt. Med en fullkommen reaksjon på dette tapre, men fullstendig uventede besøket, slo biskopen, som gjentatte ganger hadde invitert bror Bowen til å komme tilbake, armene rundt Morrell og bare holdt ham ‒ holdt ham i en lang, lang omfavnelse.
I løpet av bare noen få uker ‒ det tar ikke lang tid ‒ var bror Bowen helt aktiv i Kirken igjen, og hadde gjort seg verdig til å komme tilbake til tempelet. Snart tok han imot kallet å presidere over en liten, strevende gren med 25 medlemmer, og utviklet den til en blomstrende forsamling på godt over 100. Alt dette fant sted for nesten 50 år siden, men konsekvensene av en sønn og en datter som tryglet sin egen far, og denne farens villighet til å tilgi og gå videre til tross for andres ufullkommenheter, har medført velsignelser som fremdeles strømmer ‒ og vil strømme for evig ‒ til familien Bowen.
Brødre og søstre, Jesus har bedt oss om å “leve sammen i kjærlighet”6, uten “noen ordstrid blant dere”.7 “Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg,” advarte han nephittene.8 Vårt forhold til Kristus vil faktisk i stor grad bli avgjort – eller i det minste påvirket – av vårt forhold til hverandre.
“Hvis du … ønsker å komme til meg,” sa han, “og husker at din bror har noe imot deg,
gå da først til din bror og forlik deg med [ham], og kom så til meg i hjertets fulle oppriktighet, og jeg vil ta imot deg.”9
Vi kan sikkert alle nevne en uendelig rekke gamle arr og sorger og smertefulle minner som fremdeles tærer på freden i en eller annens hjerte, en familie eller et nabolag. Enten vi har forårsaket denne smerten eller selv opplevd den, trenger disse sårene å bli helbredet for at livet skal bli så givende som Gud mente at det skulle være. I likhet med maten i kjøleskapet som barnebarna så omhyggelig sjekker for dere, har de gamle klagemålene for lengst gått ut på dato. Vær så snill å ikke gi dem dyrebar plass i sjelen lenger. Som Prospero sa til den angrende Alonso i Stormen: “Tyng ikke vår erindring med den vekt vi alt er kvitt.”10
“Ettergi, så skal dere bli ettergitt,”11 forkynte Kristus i Bergprekenen i Det nye testamente. Og i vår tid: “Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.”12 Det er imidlertid viktig for noen av dere som opplever virkelige kvaler, å merke seg hva han ikke sa. Han sa ikke: “Dere har ikke tillatelse til å føle ekte smerte eller virkelig sorg på grunn av de ødeleggende opplevelsene dere har hatt som følge av andres handlinger.” Heller ikke sa han: “For å tilgi fullt ut må dere gå tilbake til et skadelig forhold eller en voldelig eller ødeleggende situasjon.” Men til tross for selv de mest forferdelige krenkelser vi måtte oppleve, kan vi først heve oss over vår smerte når vi setter vår fot på veien til sann helbredelse. Den veien er den tilgivende veien, som Jesus fra Nasaret gikk, han som roper til oss alle: “Kom så og følg meg.”13
I en slik oppfordring om å være hans disippel og prøve å gjøre det han gjorde, ber Jesus oss om å være redskaper for hans nåde – å være “sendebud i Kristi sted” i “forlikelsens tjeneste”, slik Paulus forklarte det for korinterne.14 Han som helbreder alle sår og retter opp i alt som er galt, ber oss samarbeide med ham om den overveldende oppgaven å skape fred i en verden som ikke vil finne den på noe annet vis.
Phillips Brooks skrev: “Dere som lar begredelige misforståelser vedvare fra år til år, men har tenkt å oppklare dem en dag, dere som holder liv i usle krangler fordi dere ikke helt klarer å bestemme dere for at dette er dagen for å ofre deres stolthet og [avslutte] dem, dere som mutt går forbi andre på gaten og ikke vil snakke med dem på grunn av tåpelig trass … dere som lar … [en annens] hjerte hige etter et takknemlig eller medfølende ord, som dere har tenkt å si … en dag, … gå øyeblikkelig av sted og gjør det som dere kanskje ellers aldri vil få en ny sjanse til å gjøre.”15
Mine kjære brødre og søstre, jeg vitner om at det å tilgi og gi slipp på fornærmelser, både gamle og nye, står sentralt i Jesu Kristi storslagne forsoning. Jeg vitner om at den slags åndelig utbedring bare kan komme fra vår guddommelige Forløser, han som skynder seg til vår unnsetning “med legedom i sine vinger”.16 Vi takker ham og vår himmelske Fader som sendte ham, for at fornyelse og gjenfødelse, en fremtid fri for gamle sorger og tidligere feiltrinn, ikke bare er mulig, men allerede er kjøpt og betalt for en uutholdelig pris, som symboliseres ved blodet til det Lam som har utgytt det.
Med den apostoliske myndighet som er gitt meg av verdens Frelser, vitner jeg om den ro i sjelen som forlikelse med Gud og hverandre vil bringe hvis vi er saktmodige og tapre nok til å søke den. “Slutt å stride med hverandre,” bønnfalte Frelseren oss.17 Hvis dere vet om en gammel skade, reparer den. Ta vare på hverandre i kjærlighet.
Mine kjære venner, i vår felles forlikelses tjeneste ber jeg oss om å være fredsstiftere – å elske fred, å søke fred, å skape fred, å verne om fred. Dette er min appell i Fredsfyrstens navn, han som vet alt om å bli såret “i [sine] venners hus”18, men som likevel fant styrke til å tilgi og glemme ‒ og helbrede ‒ og være lykkelig. Dette ber jeg om, for dere og meg, i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.