Troens grunnvoll
Min bønn er at vi må gjøre de ofre og ha den ydmykhet som trengs for å styrke grunnvollen for vår tro på Herren Jesus Kristus.
Dette har vært en fantastisk generalkonferanse. Vi er virkelig blitt oppbygget. Hvis det er ett fremste mål for generalkonferansen, er det å bygge opp tro på Gud Faderen og vår Frelser, vår Herre Jesus Kristus.
Min tale handler om denne troens grunnvoll.
I likhet med mange gode ting vi etterstreber, må personlige grunnvoller som regel bygges sakte – ett lag, én opplevelse, én utfordring, ett tilbakeslag og ett fremskritt om gangen. En svært verdifull fysisk erfaring er et barns første skritt. Det er fantastisk å se. Det herlige ansiktsuttrykket – en kombinasjon av besluttsomhet, glede, overraskelse og prestasjon – er i sannhet en betydningsfull hendelse.
I vår familie har vi en lignende begivenhet som skiller seg ut. Da vår yngste sønn var ca fire år gammel, kom han inn i huset og bekjentgjorde frydefullt og svært stolt for familien: “Jeg klarer alt nå. Jeg kan knyte, jeg kan sykle og jeg kan dra opp.” Vi forsto at han mente at han kunne knyte skoene, han kunne sykle på trehjulssykkelen, og han kunne dra opp glidelåsen på jakken. Alle lo, men forsto at for ham var dette monumentale prestasjoner. Han trodde han virkelig hadde kommet i mål og blitt stor.
Fysisk, psykisk og åndelig utvikling har mye til felles. Fysisk utvikling er ganske lett å se. Vi begynner med små skritt og utvikler oss dag for dag, år etter år, og vokser og utvikler oss til vi når vår fulle fysiske skikkelse. Utviklingen er forskjellig for hver enkelt.
Når vi ser en stor atletisk eller musikalsk prestasjon, sier vi ofte at vedkommende er svært begavet, noe som vanligvis er sant. Men prestasjonen bygger på mange års forberedelse og øvelse. En velkjent forfatter, Malcolm Gladwell, kaller dette 10 000-timersregelen. Forskere har funnet ut at det er så mye trening som trengs innen idrett, musikk, faglig dyktighet, spesialiserte arbeidsferdigheter, medisinsk eller juridisk kompetanse og så videre. En av disse forskerne hevder “at ti tusen timer med øvelse er nødvendig for å nå det mestringsnivået som forbindes med å være ekspert i verdensklasse – i hva som helst.”1
De fleste forstår at for å oppnå topp fysisk og psykisk yteevne, er den slags forberedelse og øvelse nødvendig.
I en stadig mer ugudelig verden legges det dessverre mindre vekt på hvor mye åndelig vekst som trengs for å bli mer lik Kristus og danne grunnlaget som fører til varig tro. Vi har en tendens til å vektlegge øyeblikk med opphøyd åndelig forståelse. Dette er verdifulle hendelser hvor vi vet at Den hellige ånd har vitnet om spesiell åndelig innsikt i vårt hjerte og sinn. Vi gleder oss over disse hendelsene. De skulle ikke på noen måte svekkes. Men for å kunne holde ut i tro og å ha Åndens konstante veiledning, finnes det ingen erstatning for en personlig religionsutøvelse som kan sammenlignes med fysisk og psykisk utvikling. Vi bør bygge videre på disse erfaringene, som noen ganger ligner et barns første skritt. Vi gjør dette ved innviet plikttroskap til hellige nadverdsmøter, skriftstudium, bønn og tjeneste i våre kall. For ikke lenge siden sto følgende hyllest i nekrologen til en 13-barnsfar: “Hans lojalitet til daglig bønn og skriftstudium hadde stor innflytelse på hans barn og ga dem en urokkelig grunnvoll av tro på Herren Jesus Kristus.”2
En opplevelse jeg hadde da jeg var 15 år gammel, var grunnleggende for meg. Min trofaste mor hadde tappert prøvd å hjelpe meg å bygge troens grunnvoll i mitt liv. Jeg deltok på nadverdsmøtet, i Primær og deretter i Unge menn og Seminar. Jeg hadde lest Mormons bok og hadde alltid holdt personlig bønn. En dramatisk hendelse fant da sted i vår familie, da min kjære storebror vurderte et mulig misjonskall. Min fantastiske far, et mindre aktivt medlem av Kirken, ønsket at han skulle fortsette sin utdannelse og ikke reise på misjon. Dette skapte splid.
I en bemerkelsesverdig samtale med min bror, som var fem år eldre og ledet samtalen, kom vi frem til at hans beslutning om å reise på misjon berodde på tre spørsmål: (1) Var Jesus Kristus guddommelig? (2) Var Mormons bok sann? (3) Var Joseph Smith gjenopprettelsens profet?
Mens jeg ba oppriktig den kvelden, bekreftet Ånden for meg at svaret på alle tre var ja. Jeg forsto også at nesten hver eneste beslutning jeg kom til å ta resten av livet, ville være basert på svarene på disse tre spørsmålene. Jeg innså ikke minst at tro på Herren Jesus Kristus var avgjørende. Når jeg tenker tilbake, innser jeg at grunnlaget for at jeg kunne motta den åndelige bekreftelsen den kvelden var på plass først og fremst på grunn av min mor. Min bror, som allerede hadde et vitnesbyrd, bestemte seg for å reise på misjon, og fikk til slutt fars støtte.
Åndelig veiledning mottas når den trengs, i Herrens beleilige tid og ifølge hans vilje.3 Mormons bok: Et annet testamente om Jesus Kristus er et utmerket eksempel. Jeg så nylig en førsteutgave av Mormons bok. Joseph Smith fullførte oversettelsen da han var 23 år gammel. Vi vet noe om prosessen og hjelpemidlene han brukte under denne oversettelsen. I denne første 1830-utgaven skrev Joseph et kort forord, hvor han enkelt og tydelig erklærte at den var oversatt “ved Guds gave og kraft”.4 Hva med hjelpemidlene til oversettelsen – urim og tummim og seerstenene? Var de nødvendige, eller var de som støttehjul på en sykkel til Joseph kunne utøve den nødvendige tro til å motta mer direkte åpenbaring?5
Akkurat som repetisjon og konsekvent innsats er nødvendig for å utvikle fysisk eller psykisk kapasitet, er de det også i åndelige saker. Husk at profeten Joseph fikk besøk av samme person, Moroni, med nøyaktig samme budskap fire ganger som forberedelse til å motta platene. Jeg tror ukentlig deltagelse i hellige nadverdsmøter har åndelige konsekvenser vi ikke fullt ut forstår. Regelmessig fordypelse i Skriftene – istedenfor å lese dem fra tid til annen – kan erstatte en overfladisk forståelse med en storslagen, livsendrende forsterkning av vår tro.
Tro er et kraftens prinsipp. La meg illustrere: Da jeg var ung misjonær, ga en fremragende misjonspresident6 meg en dyptpløyende innføring i Skriftenes beretning i Lukas 8 om kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år, og hadde brukt alt hun eide på leger som ikke kunne helbrede henne. Den dag i dag er dette fortsatt et av mine favorittskriftsteder.
Dere husker sikkert at hun trodde at hvis hun bare kunne røre ved kanten av Frelserens kappe, ville hun bli helbredet. Da hun gjorde det, ble hun umiddelbart helbredet. Frelseren, som gikk sammen med sine disipler, sa: “Hvem rørte ved meg?”
Peter svarte at alle som gikk sammen, trykket seg mot ham.
“Men Jesus sa: Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.”
Roten til ordet for virtue [engelsk for dyd] kan like gjerne oversettes med “kraft”. På spansk og portugisisk [og norsk] er det oversatt som “kraft”. Men uansett så ikke Frelseren henne. Han hadde ikke fokusert på behovet hennes. Troen hennes var imidlertid så stor at det å røre ved kanten av kappen var nok til å motta Guds Sønns helbredende kraft.
Frelseren sa til henne: “Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!”7
Jeg har tenkt på denne beretningen hele mitt voksne liv. Jeg vet at våre personlige bønner og påkallelser til en kjærlig Fader i himmelen i Jesu Kristi navn kan gi oss velsignelser som er større enn vi kan fatte. Troens grunnvoll, den slags tro denne kvinnen viste, skulle være vårt hjertes største ønske.
Men troens første grunnvoll, selv med åndelig bekreftelse, betyr ikke at vi ikke vil møte utfordringer. Omvendelse til evangeliet betyr ikke at alle våre problemer vil bli løst.
Kirkens tidlige historie og nedtegnede åpenbaringer i Lære og pakter inneholder gode eksempler på å etablere troens grunnvoll og å takle de omskiftninger og utfordringer som alle opplever.
Ferdigstillelsen av Kirtland tempel var grunnleggende for hele Kirken. Den ble ledsaget av åndelige tilkjennegivelser, åpenbaring av doktriner og gjengivelsen av viktige nøkler for den videre etableringen av Kirken. I likhet med oldtidens apostler på pinsefestens dag, hadde mange medlemmer fantastiske åndelige opplevelser i forbindelse med innvielsen av Kirtland tempel.8 Men som i vårt eget liv, betydde ikke dette at de ikke kom til å oppleve utfordringer eller vanskeligheter fremover i tid. Lite visste disse tidlige medlemmer om at de skulle oppleve en finanskrise – panikkåret 1837 – som skulle sette deres sjel på prøve.9
Eldste Parley P. Pratt, en av gjenopprettelsens store ledere, opplevde et eksempel på utfordringene knyttet til denne finanskrisen. Han var et av de opprinnelige medlemmene av De tolv apostlers quorum. I begynnelsen av 1837 døde hans kjære hustru Thankful etter å ha født deres første barn. Parley og Thankful hadde vært gift i nesten 10 år, og hennes død opplevdes som knusende for ham.
Noen måneder senere opplevde eldste Pratt en av de vanskeligste periodene Kirken har vært gjennom. Midt i den nasjonale krisen oppsto det splid og strid i Kirtland som følge av lokale økonomiske problemer – blant annet eiendomsspekulasjoner og vanskeligheter i en finansinstitusjon grunnlagt av Joseph Smith og andre medlemmer av Kirken. Kirkens ledere tok ikke alltid kloke timelige avgjørelser i sitt eget liv. Parley led betydelige økonomiske tap, og var en tid misfornøyd med profeten Joseph.10 Han skrev en sviende kritikk av Joseph og talte ham midt imot fra talerstolen. Samtidig sa Parley at han fortsatt trodde på Mormons bok og Lære og pakter.11
Eldste Pratt hadde mistet sin hustru, sin eiendom og sitt hjem. Uten å si noe til Joseph, dro Parley til Missouri. På veien dit møtte han uventet apostlene Thomas B. Marsh og David Patten som var på vei hjem til Kirtland. De følte stort behov for å gjenopprette harmonien i quorumet, og overtalte Parley til å bli med dem hjem. Han innså at ingen hadde tapt mer enn Joseph Smith og hans familie.
Parley oppsøkte profeten, gråt og innrømmet at det han hadde gjort, var galt. I månedene etter sin hustru Thankfuls død hadde Parley vært “under en mørk sky”, og hadde blitt overveldet av frykt og frustrasjon.12 Joseph visste hva det ville si å kjempe med motgang og fristelse, og tilga Parley oppriktig, ba for ham og velsignet ham.13 Parley og andre som holdt seg trofaste, fikk nytte av utfordringene i Kirtland. De gikk frem i visdom og ble mer edle og dydige. Opplevelsen ble en del av grunnvollen for deres tro.
Motgang skulle ikke anses som enten unåde fra Herren eller at han trekker tilbake sine velsignelser. Motsetning i alle ting er en del av lutrerens ild for å forberede oss på en evig celestial fremtid.14 Da profeten Joseph satt i Liberty fengsel, beskrev Herrens ord til ham alle slags utfordringer – herunder prøvelser og falske anklager – og konkluderer:
“Om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.
Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?”15
I denne instruksjonen til Joseph Smith gjorde Herren det også klart at hans dager var talte, og ikke ville bli avkortet. Herren konkluderte: “Frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid.”16
Hva er så velsignelsene ved tro? Hva kan troen oppnå? Listen er nesten endeløs:
Våre synder kan bli tilgitt på grunn av tro på Kristus.17
Alle som har tro, har samfunn med Den hellige ånd.18
Frelse kommer ved tro på Jesu Kristi navn.19
Vi mottar styrke ifølge vår tro på Kristus.20
Ingen går inn til Herrens hvile unntatt dem som vasker sine klær i Kristi blod på grunn av sin tro.21
Bønner blir besvart i henhold til tro.22
Uten tro blant menneskene kan ikke Gud utføre noe mirakel blant dem.23
Til slutt er vår tro på Jesus Kristus den nødvendige grunnvollen for vår evige frelse og opphøyelse. Som Helaman underviste sine sønner: “Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll… en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.”24
Jeg er takknemlig for den befestning av troens grunnvoll som har kommet under denne konferansen. Min bønn er at vi må gjøre de ofre og ha den ydmykhet som trengs for å styrke grunnvollen for vår tro på Herren Jesus Kristus. Jeg bærer mitt sikre vitnesbyrd om ham, i Jesu Kristi navn. Amen.