Hvorfor i prestedømstjeneste
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Å forstå hvorfor i evangeliet og hvorfor i prestedømmet vil hjelpe oss å forstå den guddommelige hensikten med det hele.
Jeg verdsetter denne storartede muligheten til å møte brødrene i prestedømmet og glede meg sammen med dere over Jesu Kristi underfulle og vakre evangelium. Jeg berømmer dere for deres tro, deres gode gjerninger og deres vedvarende rettferdighet.
Vi deler et felles bånd ved at vi alle er ordinert til Guds prestedømme av noen som er betrodd hellig prestedømsmyndighet og -kraft. Dette er ingen liten velsignelse. Det er et hellig ansvar.
Kraften i Hvorfor
I det siste har jeg tenkt på to viktige kall jeg har mottatt som prestedømsbærer i Kirken.
Det første av disse kallene kom da jeg var diakon. Jeg deltok sammen med min familie i den gren av Kirken som fantes i Frankfurt, Tyskland. Vi var velsignet med mange flotte mennesker i vår lille gren. En av dem var vår grenspresident, bror Landschulz. Jeg beundret ham sterkt, selv om han alltid syntes å være ganske alvorlig, svært formell og for det meste kledd i en mørk dress. Jeg husker at jeg som ung mann spøkte med vennene mine om hvor gammeldags vår grenspresident virket.
Jeg ler ved tanken på dette nå, for det er meget mulig at Kirkens unge i dag ser på meg på en lignende måte.
En søndag spurte president Landschulz om han kunne snakke med meg. Min første tanke var: “Hva har jeg gjort galt?” Jeg tenkte på de mange tingene jeg kunne ha gjort som kan ha inspirert denne grenspresident-diakon-samtalen.
President Landschulz inviterte meg inn på et lite klasserom – møtehuset vårt hadde ikke kontor til grenspresidenten – og der kalte han meg som diakonenes quorumspresident.
“Dette er en viktig stilling,” sa han, og så tok han seg god tid til å forklare hvorfor. Han forklarte hva han og Herren forventet av meg og hvordan jeg kunne få hjelp.
Jeg husker ikke stort av det han sa, men jeg husker godt hva jeg følte. En hellig, guddommelig ånd fylte mitt hjerte mens han snakket. Jeg kunne føle at dette var Frelserens kirke. Og jeg følte at kallet han hadde gitt meg, var inspirert av Den hellige ånd. Jeg husker at jeg gikk ut av det lille klasserommet og følte meg ganske mye høyere enn før.
Det har gått nesten 60 år siden den dagen, og jeg verdsetter fortsatt disse følelsene av tillit og kjærlighet.
Da jeg tenkte tilbake på denne opplevelsen, forsøkte jeg å huske nøyaktig hvor mange diakoner det var i vår gren på den tiden. Så vidt jeg kan huske, tror jeg det var to. Dette kan imidlertid være en enorm overdrivelse.
Men det spilte egentlig ingen rolle om det var én diakon eller et dusin. Jeg følte meg beæret, og jeg ønsket å tjene etter beste evne og ikke skuffe hverken min grenspresident eller Herren.
Jeg forstår nå at grenspresidenten bare kunne ha handlet på ren rutine da han kalte meg til denne stillingen. Han kunne ganske enkelt ha fortalt meg i gangen eller under vårt prestedømsmøte at jeg var den nye diakonenes quorumspresident.
I stedet tilbragte han tid sammen med meg og hjalp meg å forstå ikke bare hva mitt oppdrag gikk ut på, men ikke minst hvorfor jeg fikk det
Det er noe jeg aldri vil glemme.
Poenget med denne historien er ikke bare å beskrive hvordan man gir kall i Kirken (selv om dette var en fantastisk leksjon i den riktige måten å gjøre det på). Den er et eksempel for meg på den motiverende kraften i prestedømsledelse som vekker ånden og inspirerer til handling.
Vi må stadig bli minnet på de evige årsakene til det vi er befalt å gjøre. De grunnleggende prinsipper i evangeliet må være en del av vår livsvev, selv om det betyr å lære dem om og om igjen. Det betyr ikke at denne prosessen skulle være mekanisk eller kjedelig. Tvert imot, når vi underviser i de grunnleggende prinsippene i vårt hjem eller i kirken, la flammen av entusiasme for evangeliet og ilden i vårt vitnesbyrd bringe lys, varme og glede til dem vi underviser.
Fra den nyeste ordinerte diakon til den mest erfarne høyprest, har vi alle lister over hva vi kan og bør gjøre i vårt prestedømsansvar. Hva er viktig i vårt arbeid, og vi må være oppmerksomme på det. Men det er i hvorfor i prestedømstjeneste at vi oppdager gløden, lidenskapen og kraften i prestedømmet.
Hva i prestedømstjeneste lærer oss hva vi skulle gjøre. Hvorfor inspirerer vår sjel.
Hva informerer, men hvorfor forandrer.
En overflod av “gode” ting å gjøre
Et annet prestedømskall som jeg har tenkt på, kom til meg mange år senere da jeg hadde min egen familie. Vi hadde flyttet tilbake til Frankfurt i Tyskland, og jeg hadde nettopp fått en forfremmelse på jobben som ville kreve mye av min tid og oppmerksomhet. I denne travle perioden av mitt liv kalte eldste Joseph B. Wirthlin meg som stavspresident.
Under mitt intervju med ham, raste mange tanker gjennom hodet mitt, ikke minst den urovekkende bekymringen for at jeg kanskje ikke ville ha den tid som dette kallet ville kreve. Selv om jeg følte ydmykhet og ære i forbindelse med kallet, lurte jeg en kort stund på om jeg kunne ta imot det. Det var imidlertid bare en flyktig tanke, fordi jeg visste at eldste Wirthlin var kalt av Gud og at han gjorde Herrens arbeid. Hva annet kunne jeg gjøre enn å si ja?
Til tider må vi ta et steg ut i mørket i tro, trygge på at Gud vil plassere fast grunn under føttene våre når vi gjør det. Så jeg tok imot med glede, vel vitende om at Gud ville hjelpe.
I den første perioden av dette oppdraget fikk vi som stav det privilegium å motta opplæring av noen av de største lærere og ledere i Kirken – menn som eldste Russell M. Nelson og president Thomas S. Monson kom til vårt område. Deres undervisning var som dugg fra himmelen og en inspirasjon for oss. Jeg har fortsatt notatene jeg tok under disse opplæringsmøtene. Disse brødrene ga oss visjonen om hva det vil si å etablere Guds rike ved å utvikle personlige vitnesbyrd og styrke familier. De hjalp oss å forstå hvordan vi kunne anvende evangeliets sannheter og prinsipper på våre spesielle omstendigheter og vår tid. For å si det på en annen måte, hjalp inspirerte ledere oss å se hvorfor i evangeliet, og vi måtte brette opp ermene og begynne å arbeide.
Det varte ikke lenge før vi skjønte at det var mye et stavspresidentskap kunne gjøre – faktisk så mye at om vi ikke hadde satt inspirerte prioriteringer, kunne vi ha oversett det viktigste. Konkurrerende prioriteringer begynte å oppstå, som avledet vår oppmerksomhet fra visjonen Brødrene hadde presentert. Det var mange “gode” ting å gjøre, men ikke alle av dem betydde mest.
Vi lærte en viktig lekse – nemlig at om noe er bra, er ikke det alltid god nok grunn til å kreve vår tid og ressurser. Våre aktiviteter, tiltak og planer skulle være inspirert av og begrunnet i hvorfor i vår prestedømstjeneste, og ikke i en prangende trend eller interesse i øyeblikket. Ellers kan de distrahere våre anstrengelser, svekke vår energi og gjøre oss opptatt med våre egne kjepphester, åndelige eller timelige, som ikke er sentrale for disippelskap.
Brødre, vi vet alle at det krever selvdisiplin å forbli fokusert på det som har størst evne til å øke vår kjærlighet til Gud og medmennesker, styrke ekteskap, styrke familier og bygge opp Guds rike på jorden. Som et frukttre med overflod av grener og blader, trenger vårt liv regelmessig beskjæring for å sikre at vi bruker vår energi og tid til å oppnå vår virkelige hensikt – å “frembringe god frukt”!1
Du er ikke alene
Men hvordan vet vi hva vi skal velge? Vi har alle et ansvar for selv å avgjøre dette. Imidlertid er vi befalt å studere Skriftene flittig, gi akt på profetenes ord og gjøre det til gjenstand for oppriktig, hengiven bønn i tro.
Brødre, Gud er trofast. Gjennom Den hellige ånd vil han tale til vårt sinn og hjerte om veien vi skal følge i løpet av hvert segment av vårt liv.
Hvis vårt hjerte er rent – om vi ikke søker vår egen ære, men den allmektige Guds herlighet, hvis vi søker å gjøre hans vilje, hvis vi ønsker å velsigne vår familie og våre medmennesker – vil vi ikke måtte gå alene. Som president Monson ofte har minnet oss om: “Når vi går Herrens ærend, har vi krav på Herrens hjelp.”2
Deres himmelske Fader “vil gå foran dere. [Han] vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og [hans] Ånd skal være i deres hjerter og [hans] engler rundt om dere og støtte dere.”3
Kraften i å gjøre
Mine kjære brødre, guddommelige velsignelser for prestedømstjeneste aktiveres ved vår flittige innsats, vår villighet til å ofre og vårt ønske om å gjøre det som er rett. La oss være de som handler og ikke bare blir påvirket. Forkynnelse er bra, men prekener som ikke fører til handling, er som branner uten varme eller vann som ikke kan slukke tørsten.
Det er i anvendelsen av læren at evangeliets rensende flamme vokser og prestedømmets kraft tenner vår sjel.
Thomas Edison, mannen som badet verden i glødende elektrisk lys, sa at “verdien av en idé ligger i bruken av den”.4 På lignende vis blir evangeliets lære mer dyrebar når den tas i bruk.
Vi må ikke tillate at læren om prestedømmet får ligge i dvale i vårt hjerte og uanvendt i vårt liv. Hvis det finnes et ekteskap eller en familie med behov for redning – kanskje til og med vår egen – la oss ikke bare vente og se. La oss heller takke Gud for lykkens plan som omfatter tro, omvendelse, tilgivelse og nye begynnelser. Å anvende prestedømmets lære vil kvalifisere oss som ektemenn, fedre og sønner som forstår hvorfor i prestedømmet og dets kraft til å gjenerobre og sikre evige familiers skjønnhet og hellighet.
Generalkonferansen er alltid en god tid for både å høre og gjøre. Derfor, la oss være “Ordets gjørere, ikke bare dets hørere”.5 Brødre, jeg oppfordrer dere til å overveie de ord som blir uttalt av Guds tjenere denne helgen. Gå så ned på deres knær. Be Gud vår himmelske Fader om å opplyse deres sinn og røre ved deres hjerte. Be Gud inntrengende om veiledning i hverdagen, i deres ansvarsoppgaver i Kirken og i deres utfordringer akkurat nå. Følg Åndens tilskyndelser – utsett det ikke. Hvis dere gjør alt dette, lover jeg at Herren ikke vil la dere vandre alene.
Fortsett i tålmodighet
Vi vet at til tross for våre beste intensjoner, går ikke ting alltid etter planen. Vi gjør feil i livet og i vår prestedømstjeneste. Av og til snubler vi og kommer til kort.
Når Herren råder oss til å “fortsette i tålmodighet inntil [vi] blir fullkommengjort”,6 erkjenner han at det krever tid og utholdenhet. Å forstå hvorfor i evangeliet og hvorfor i prestedømmet vil hjelpe oss å forstå den guddommelige hensikten med det hele. Det vil gi oss motivasjon og styrke til å gjøre de riktige tingene, også når de er vanskelige. Å holde fokus på de grunnleggende prinsippene for etterlevelse av evangeliet, vil velsigne oss med klarhet, visdom og veiledning.
“Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak?”7 Jo, brødre, det vil vi!
Hvis vi blir veiledet av Den hellige ånd, vil vi lære av våre feil. Hvis vi snubler, vil vi reise oss igjen. Selv om vi vakler, vil vi gå videre. Vi vil aldri nøle. Vi vil aldri gi opp.
Som et mektig brorskap i Guds evige prestedømme, vil vi stå sammen, skulder ved skulder, fokusert på prinsippene i Jesus Kristi gjengitte evangelium og takknemlig tjene vår Gud og våre medmennesker med engasjement og kjærlighet.
Gud lever!
Mine kjære brødre, jeg vitner i dag for dere om at Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus lever. De finnes virkelig! De er der!
Dere er ikke alene. Deres Fader i himmelen bryr seg om dere og ønsker å velsigne og bevare dere i rettferdighet.
Vær trygge på at Gud taler til menneskene i vår tid. Han vil snakke med dere!
Profeten Joseph Smith så det han sa han så. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er gjenopprettet på jorden ved Den allmektige Guds kraft og myndighet.
Min bønn er at vi, som bærere av hans prestedømme, alltid må være på bølgelengde med hvorfor i prestedømstjeneste og bruke prinsippene i det gjengitte evangelium til å forandre vårt liv og livet til dem vi tjener.
Hvis vi gjør det, vil forsoningens altomfattende kraft rense og foredle vår ånd og karakter til vi blir de menn vi er ment å bli. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.