Forberedelse i prestedømmet: “Jeg trenger din hjelp”
Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Ikke tenk på hvor uerfarne dere er eller tror dere er, men tenk på hva dere, med Herrens hjelp, kan bli.
Mine kjære brødre, det er en glede for meg å være sammen med dere på dette verdensomspennende møtet for Guds prestedømme. I kveld skal jeg tale om prestedømsforberedelse, både vår egen og den som vi hjelper andre med.
De fleste av oss tenker sikkert noen ganger: “Er jeg forberedt til denne oppgaven i prestedømmet?” Mitt svar er: “Ja, dere har blitt forberedt.” Mitt mål i dag er å hjelpe dere å bli klar over denne forberedelsen og hente mot fra den.
Som dere vet, kalles Det aronske prestedømme for et forberedende prestedømme. Det store flertall av bærere av Det aronske prestedømme er unge diakoner, lærere og prester mellom 12 og 19 år.
Vi tenker gjerne på prestedømsforberedelse som noe som foregår i årene i Det aronske prestedømme. Men vår himmelske Fader har forberedt oss siden vi ble undervist ved hans kne i hans rike før vi ble født. Han forbereder oss i kveld. Og han vil fortsette å forberede oss så lenge vi vil la ham gjøre det.
Formålet med all prestedømsforberedelse, i det førjordiske liv og i dette liv, er å gjøre oss og dem vi tjener for ham, forberedt til evig liv. Noen av de første leksjonene i det førjordiske liv innbefattet ganske sikkert frelsesplanen, med Jesus Kristus og hans forsoning som det sentrale. Vi fikk ikke bare lære planen, men vi deltok i rådsforsamlinger hvor vi valgte den.
Ettersom et glemselens slør ble lagt over oss ved fødselen, må vi finne en måte å lære om igjen i dette liv det vi en gang visste og forsvarte. En del av vår forberedelse i dette liv har vært å finne denne verdifulle sannhet, slik at vi denne gang kan forplikte oss til den ved en pakt. Dette har krevd tro, ydmykhet og mot fra vår side, så vel som hjelp fra mennesker som hadde funnet sannheten og så delte den med oss.
Det kan ha vært foreldre, misjonærer eller venner. Men denne hjelpen var en del av vår forberedelse. Vår prestedømsforberedelse inkluderer alltid assistanse fra andre som allerede har blitt forberedt, så vi blir gitt muligheten til å ta imot evangeliet, og så velge å handle ved å holde pakter og bringe disse paktene inn i vårt hjerte. For at vi skal kvalifisere oss til evig liv, må vår tjeneste i dette liv innbefatte å arbeide av hele vårt hjerte, sinn og styrke for å forberede andre til å vende tilbake til Gud sammen med oss.
En del av den prestedømsforberedelse vi vil få i dette liv, vil altså være anledninger til å tjene og undervise andre. Det kan innbefatte å være lærere i Kirken, kloke og kjærlige fedre, medlemmer av et quorum og vår Herre Jesu Kristi misjonærer. Herren vil gi oss anledningene, men det er opp til oss om vi er forberedt. Min hensikt i kveld er å peke på noen av de valg som er avgjørende for at prestedømsforberedelsen skal lykkes.
Gode valg både av den som underviser og den som blir undervist, er avhengig av en viss forståelse av hvordan Herren forbereder sine prestedømstjenere.
For det første kaller han mennesker, unge og gamle, som både i verdens og egne øyne kan virke svake og enkle. Herren kan vende disse åpenbare manglene til styrke. Dette vil forandre måten den kloke leder velger hvem han vil veilede og hvordan kan vil gjøre det. Og det kan forandre prestedømsbærerens reaksjon på de utviklingsmuligheter han blir tilbudt.
La oss se på noen eksempler: Jeg var en uerfaren prest i en stor menighet. Min biskop ringte meg en søndag ettermiddag. Da jeg svarte, sa han: “Har du tid til å bli med meg? Jeg trenger din hjelp.” Han forklarte bare at han ønsket meg som sin ledsager til å besøke en kvinne jeg ikke kjente, men som manglet mat og trengte å lære å forvalte sin økonomi bedre.
Jeg visste at han hadde to erfarne rådgivere i biskopsrådet. Begge var modne menn med lang erfaring. Én rådgiver eide en stor bedrift, og han ble senere misjonspresident og generalautoritet. Den andre rådgiveren var en kjent dommer byen.
Jeg var biskopens nykalte førsteassistent i prestenes quorum. Han visste at jeg forsto lite om velferdsprinsipper. Jeg visste enda mindre om økonomistyring. Jeg hadde ennå ikke skrevet ut en sjekk. Jeg hadde ingen bankkonto, og jeg hadde ikke engang sett et personlig budsjett. Men til tross for min manglende erfaring, følte jeg at han mente det da han sa: “Jeg trenger din hjelp.”
Jeg har senere forstått hva denne inspirerte biskopen mente. Han så i meg en gyllen anledning til å forberede en prestedømsbærer. Han forutså neppe at denne uerfarne gutten senere skulle bli medlem av Det presiderende biskopsråd. Men den dagen og alle dager jeg kjente ham i årenes løp, behandlet han meg som et svært lovende forberedelsesprosjekt.
Det virket som han likte det, men det var arbeid for ham. Da vi kom hjem til meg etter å ha besøkt den trengende enken, parkerte han bilen. Han åpnet sine velbrukte og betydelig merkede Skrifter. Og han ga meg en vennlig irettesettelse. Han sa at jeg måtte studere Skriftene og lære mer. Men han må ha sett at jeg var svak og enkel nok til å være lærevillig. Den dag i dag husker jeg det han sa den ettermiddagen. Men jeg husker enda bedre hvor sikker han var på at jeg kunne lære og bli bedre – og at det ville skje med meg.
Han så forbi den jeg var, og så mulighetene som ligger i en som føler seg svak og enkel nok til å ønske Herrens hjelp og tro at den vil komme.
Biskoper, misjonspresidenter og fedre kan velge å gjøre noe med disse mulighetene. Jeg så dette nylig på et fastemøte da en diakonenes quorumspresident bar vitnesbyrd. Han skulle bli ordinert til lærer og forlate sine quorumsmedlemmer.
Han vitnet svært følelsesladet om den vekst i godhet og kraft som medlemmene av hans quorum hadde opplevd. Jeg har aldri hørt noen rose en organisasjon så vakkert som han gjorde. Han berømmet deres tjeneste. Og han sa han visste at han hadde kunnet hjelpe de nye diakonene når de følte seg overveldet, fordi han selv hadde følt seg overveldet da han kom inn i prestedømmet.
Hans følelser av svakhet hadde gjort ham mer tålmodig, mer medfølelende og derfor bedre rustet til å styrke og tjene andre. I løpet av de to årene i Det aronske prestedømme, syntes det for meg som han hadde han blitt erfaren og klok. Han hadde lært at han fikk hjelp som quorumspresident av et klart og levende minne om sine egne behov da han var to år yngre. Hans og vår fremtidige utfordring vil komme når slike minner falmer etter hvert som tiden går og vi opplever fremgang.
Paulus må ha sett denne faren da han ga råd til sin yngre ledsager i prestedømmet, Timoteus. Han oppmuntret og underviste ham i hans egen prestedømsforberedelse og ved at han skulle få hjelpe Herren å forberede andre.
Hør hva Paulus sa til Timoteus, sin yngre ledsager:
“La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!
Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer.
Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste …
Gi akt på deg selv og læren!1 Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.”2
Paulus ga gode råd til oss alle. Ikke tenk på hvor uerfarne dere er eller tror dere er, men tenk på hva dere med Herrens hjelp kan bli.
Den lære som Paulus oppfordrer oss til å nyte i vår prestedømsforberedelse, er Kristi ord for å kvalifisere oss til å motta Den hellige ånd. Da kan vi vite hva Herren vil at vi skal gjøre i vår tjeneste og få mot til å gjøre det, uansett hvilke vanskeligheter vi måtte møte i fremtiden.
Vi forberedes til en prestedømstjeneste som vil bli stadig mer krevende. For eksempel blir både våre muskler og vår hjerne eldre. Vår evne til å lære og huske det vi har lest, vil avta. Å yte den prestedømstjeneste som Herren forventer av oss, vil kreve stadig mer selvdisiplin for hver dag som går. Vi kan forberede oss på denne prøven ved å utvikle tro gjennom vår tjeneste underveis.
Herren har gitt oss anledning til å forberede oss ved noe han har kalt “prestedømmets ed og pakt”.3
Det er en pakt vi inngår med Gud om å holde alle hans bud og utføre tjeneste slik han ville ha gjort det om han selv var her. Når vi lever opp til denne normen så godt vi kan, utvikler vi den styrke vi vil trenge for å holde ut til enden.
Gode prestedømsveiledere har vist meg hvordan jeg kan utvikle denne styrken. Det gjelder å utvikle vanen med å fortsette på tross av den utmattelse og frykt som kan få oss til å vurdere å gi opp. Herrens store veiledere har vist meg at åndelig utholdenhet kommer av å arbeide forbi punktet hvor andre ville ha tatt en pause.
Dere store prestedømsledere som har utviklet denne åndelige styrken i deres ungdom, har den fremdeles når den fysiske styrken avtar.
Min yngre bror var i en liten by i Utah i jobbsammenheng. Han ble oppringt på hotellet av president Spencer W. Kimball. Det var sent om kvelden etter en krevende arbeidsdag for min bror, og helt sikkert også for president Kimball, som innledet samtalen slik. Han sa: “Jeg hørte du var i byen. Jeg vet at det er sent og at du kanskje har lagt deg, men kan du hjelpe meg? Jeg trenger din hjelp til å inspisere alle våre møtehus i denne byen.” Min bror ble med ham den kvelden, uten å vite noe om vedlikehold eller noe som helst om møtehus, eller hvorfor president Kimball gjorde noe slikt etter sin lange dag, eller hvorfor han trengte hjelp.
Mange år senere fikk jeg en lignende telefon sent en kveld på et hotell i Japan. Den gang var jeg Kirkens skolesjef. Jeg visste at president Gordon B. Hinckley bodde på samme hotell under sitt eget oppdrag i Japan. Jeg tok telefonen like etter at jeg hadde lagt meg til å sove, utslitt etter å ha gjort alt jeg trodde jeg hadde styrke til å gjøre.
President Hinckley spurte med sin behagelige stemme: “Hvorfor sover du når jeg er her og leser et manuskript som vi har blitt bedt om å gjennomgå?” Så jeg sto opp og satte i gang, selv om jeg visste at president Hinckley kunne gjøre en bedre evaluering av et manuskript enn jeg noensinne kunne. Men han fikk meg til å føle at han trengte min hjelp.
Etter nesten hvert eneste møte spør president Thomas S. Monson Det første presidentskaps sekretær: “Er jeg à jour med arbeidet mitt?” Og han smiler alltid når han hører svaret: “Ja visst, president, det er du.” President Monsons tilfredse smil sier meg noe. Det får meg til å tenke: “Er det noe mer jeg kan gjøre i mine oppgaver?” Og så går jeg tilbake til kontoret mitt for å arbeide.
Gode lærere har lært meg å forberede meg til å holde eden og pakten når tiden og alderen vil gjøre det vanskeligere. De har vist og lært meg å disiplinere meg til å arbeide hardere enn jeg trodde var mulig, mens jeg fremdeles har helse og styrke.
Jeg kan ikke være en fullkommen tjener til enhver tid, men jeg kan prøve å gjøre mer enn jeg trodde jeg kunne. Ved at jeg tidlig har utviklet denne vanen, er jeg forberedt på prøvelser senere. Dere og jeg kan være forberedt med styrke til å holde vår ed og pakt gjennom de prøvelser som visselig vil komme når vi nærmer oss slutten av livet.
Jeg så bevis på dette under et møte i Kirkens skolestyre. President Spencer W. Kimball hadde da virket i mange år på tross av en rekke helseproblemer som bare Job ville ha forstått. Han ledet møtet den morgenen.
Plutselig sluttet han å snakke. Han sank sammen i stolen. Han lukket øynene. Hodet hans falt ned mot brystet. Jeg satt i nærheten av ham. Eldste Holland satt ved siden av oss. Vi reiste oss begge for å hjelpe ham. Uerfarne som vi var i akuttsituasjoner, bestemte vi oss for å bære ham, sittende i stolen, til kontoret hans like ved.
Han ble vår lærer i denne prekære situasjonen. Vi løftet stolen på hver vår side, forlot møterommet og gikk ut i gangen i Kirkens administrasjonsbygning. Han åpnet så vidt øynene, fremdeles fortumlet, og sa: “Dere må være forsiktige. Pass på ryggen.” Da vi nærmet oss kontordøren hans, sa han: “Beklager at jeg avbrøt møtet.” Kort tid etter at vi fikk ham inn på kontoret sitt, fremdeles uten at vi visste noe om hva som feilte ham, så han på oss og sa: “Burde dere ikke gå tilbake til møtet?”
Vi skyndte oss tilbake, i visshet om at det måtte bety noe for Herren at vi var der. President Kimball hadde siden barndommen presset seg forbi sine grenser for å tjene og vise sin kjærlighet til Herren. Vanen var så inngrodd at den var der da han trengte den. Han var forberedt. Slik lærte og viste han oss hvordan vi skulle være beredt til å holde vår ed og pakt ved stadig forberedelse i årenes løp, og ved å bruke all vår styrke på det som kan virke som små oppgaver av liten betydning.
Jeg ber om at vi må holde våre prestedømspakter, kvalifisere oss til evig liv og hjelpe dem vi er kalt til å lære opp. Jeg lover at hvis dere gjør alt dere kan, vil Gud forøke deres styrke og deres visdom. Han vil forberede dere. Jeg lover at de dere veileder og setter et eksempel for, vil prise dere slik jeg i dag har prist dem som har veiledet meg.
Jeg vitner om at Gud Faderen lever og elsker dere. Han kjenner dere. Han og hans oppstandne og herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, viste seg for en uerfaren gutt, Joseph Smith. De betrodde ham gjengivelsen av evangeliets fylde og gjenopprettelsen av den sanne kirke. De oppmuntret ham når han trengte det. De lot ham føle kjærlig irettesettelse når det ville bringe ham ned for så å løfte ham opp. De forberedte ham, og de forbereder oss til å få styrke til å fortsette å arbeide mot den celestiale herlighet som er målet med og grunnen til all prestedømstjeneste.
Jeg velsigner dere med evnen til å se de strålende muligheter Gud har gitt dere ved å kalle og forberede dere til sin tjeneste og til å tjene andre. I vår kjærlige leder og lærer Jesu Kristi navn. Amen