Et vitne
Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Mormons bok er den beste rettesnor for å finne ut hvordan vi gjør det og hvordan vi kan bli bedre.
Jeg er takknemlig for anledningen til å tale til dere på denne sabbaten under en generalkonferanse i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Alle medlemmer av Kirken har det samme hellige ansvar. Vi godtok det og lovet å overholde det da vi bli døpt. Alma, den store profet i Mormons bok, forteller oss hva vi lovet Gud at vi ville bli: “Villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden, så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv.”1
Dette er et stort ansvar og et strålende løfte fra Gud. Mitt budskap i dag er ment som oppmuntring. Akkurat som Mormons bok gjør ansvaret klart for oss, leder den oss også på veien opp til evig liv.
For det første lovet vi å bli nestekjærlige. For det annet lovet vi å bli Guds vitner. Og for det tredje lovet vi å holde ut. Mormons bok er den beste rettesnor for å finne ut hvordan vi gjør det og hvordan vi kan bli bedre.
La oss begynne med å bli nestekjærlige. Jeg vil minne dere på noe dere har opplevd i det siste. Mange av dere deltok i en dag med tjeneste. Tusenvis av dem ble organisert over hele verden.
En rådsforsamling ba for å avgjøre hvilken tjeneste de skulle planlegge. De ba Gud om å få vite hvem vi skulle tjene, hvilken tjeneste vi skulle utføre og hvem vi skulle invitere til å delta. Kanskje ba de til og med om at de ikke måtte glemme spader eller drikkevann. Fremfor alt ba de om at alle som deltok og alle som fikk hjelp, måtte føle Guds kjærlighet.
Jeg vet at disse bønnene ble besvart i minst én menighet. Over 120 medlemmer meldte seg frivillig til å hjelpe. På tre timer forvandlet de området rundt en kirke i vårt lokalsamfunn. Det var tungt, men gledesfylt arbeid. Prestene i kirken uttrykte takknemlighet. Alle som arbeidet sammen den dagen, følte samhold og større kjærlighet. Noen sa til og med at de følte glede da de luket og fjernet kratt.
Ord fra Mormons bok hjalp dem å skjønne hvorfor de følte denne gleden. Det var kong Benjamin som sa til sitt folk: “[Lær] at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere … i deres Guds tjeneste.”2 Og det var Mormon som sa i Mormons bok: “Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.”3
Herren holder sitt løfte til dere hvis dere holder deres. Når dere tjener andre på hans vegne, lar han dere føle hans kjærlighet. Og etter hvert blir kjærligheten en del av deres natur. Dere vil få en bekreftelse på Mormons løfte om at hvis dere vedvarer i tjeneste for andre, vil alt bli vel med dere.
Akkurat slik dere lovet Gud å bli nestekjærlige, lovet dere å være hans vitne hvor dere enn måtte være resten av deres liv. Igjen er Mormons bok den beste rettesnor jeg vet om, til å hjelpe oss å holde dette løftet.
Jeg ble en gang invitert til å tale under avslutningshøytidelighetene ved et universitet. Universitetsdirektøren hadde ønsket president Gordon B. Hinckley, men fant ut at han ikke var tilgjengelig. Dermed gikk invitasjonen automatisk til meg. Jeg var da et nytt medlem av De tolv apostlers quorum.
Vedkommende som inviterte meg til å tale, ble engstelig da hun fikk vite mer om mine forpliktelser som apostel. Hun ringte meg og sa at hun nå forsto at min plikt var å vitne om Jesus Kristus.
Svært bestemt fortalte hun meg at jeg ikke kunne gjøre det i min tale der. Hun forklarte at universitetet respekterte mennesker med alle livssyn, også dem som benektet at det finnes en Gud. Hun gjentok: “Du kan ikke utføre din plikt her.”
Da jeg la på, svirret alvorlige spørsmål rundt i hodet mitt. Skulle jeg si til universitetet at jeg ikke ville holde min avtale om å tale? Det var bare to uker til arrangementet. Det var bekjentgjort at jeg skulle være der. Hvilken innflytelse ville det ha på Kirkens gode navn om jeg ikke holdt avtalen?
Jeg ba om å få vite hva Herren ønsket at jeg skulle gjøre. Svaret kom til meg på overraskende vis. Det gikk opp for meg at Nephis, Abinadis, Almas, Amuleks og Mosiahs sønners eksempel var relevant for meg. De var tapre vitner om Jesus Kristus i møte med dødelige farer.
Så spørsmålet var nå bare hvordan jeg skulle forberede meg. Jeg leste alt jeg kom over for å lære mer om universitetet. Etter hvert som dagen for talen nærmet seg, ble jeg mer engstelig og ba enda mer intenst.
I et mirakel omtrent som da Rødehavet delte seg, fant jeg en nyhetsartikkel. Universitetet hadde blitt hedret for å ha gjort det Kirken har lært å gjøre i vår humanitærinnsats over hele verden. Dermed talte jeg om hva vi og de hadde gjort for å hjelpe mennesker i stor nød. Jeg sa jeg visste at Jesus Kristus var kilden til de velsignelser som hadde blitt dem til del som vi og de hadde hjulpet.
Etter møtet fikk jeg stående applaus, noe som virket ganske uvanlig for meg. Jeg ble forbløffet, men var fremdeles litt engstelig. Jeg husket jo hva som skjedde med Abinadi. Bare Alma hadde tatt imot hans vitnesbyrd. Men under en stor offisiell middag den kvelden, hørte jeg universitetsdirektøren si at han hadde hørt Guds ord i min tale.
En så mirakuløs utfrielse er sjelden i min erfaring som vitne om Kristus. Men Mormons boks innflytelse på deres karakter, styrke og mot til å være et Guds vitne, er sikker. Læresetningene og de tapre eksemplene i denne boken vil oppmuntre, veilede og gi dere mot.
Enhver misjonær som forkynner Jesus Kristi navn og evangelium, vil bli velsignet ved daglig å nyte av Mormons bok. Foreldre som strever med å få et barn til å få et vitnesbyrd om Frelseren, vil få hjelp hvis de prøver å finne en måte å bringe Mormons boks ord og ånd inn i sitt hjem og sin familie. Slik har det vært for oss.
Jeg kan se at dette miraklet skjer på hvert eneste nadverdsmøte og i hver eneste klasse i Kirken jeg deltar i. Talere og lærere viser kjærlighet til og moden forståelse av Skriftene, spesielt Mormons bok. Og personlige vitnesbyrd kommer helt klart fra dypet av deres hjerte. De underviser med stadig større overbevisning og bærer kraftfulle vitnesbyrd.
Jeg ser også tegn til at vi blir flinkere med hensyn til den tredje delen av løftet vi alle ga ved dåpen. Vi inngikk pakt om å holde ut, om å holde Guds bud så lenge vi lever.
Jeg besøkte en gammel venn på sykehus, som hadde fått diagnosen uhelbredelig kreft. Jeg hadde med meg mine to små døtre. Jeg trodde ikke engang hun ville kjenne dem igjen. Hennes egen familie sto rundt sengen hennes da vi kom inn.
Hun kikket opp og smilte. Jeg vil for alltid huske uttrykket hennes da hun så at vi hadde med oss døtrene våre. Hun gjorde tegn til at de skulle komme nærmere. Hun satte seg opp, holdt rundt dem og presenterte dem for familien sin. Hun snakket om hvor flotte disse to små jentene var. Det var som om hun presenterte prinsesser for et kongelig hoff.
Jeg trodde besøket vårt ville bli kortvarig. Jeg trodde helt sikkert at hun måtte være sliten. Men det var som om årene smeltet bort. Hun strålte og var tydelig full av kjærlighet til oss alle.
Hun syntes å nyte øyeblikket som om tiden hadde stoppet. Mesteparten av sitt liv hadde hun hjulpet barn for Herren. Hun var kjent med beretningen i Mormons bok om da den oppstandne Frelser hadde tatt små barn, ett for ett, velsignet dem og så grått av glede.4 Hun hadde også opplevd denne gleden lenge nok til å holde ut i kjærlig tjeneste for Ham til enden.
Jeg så et lignende mirakel på soverommet til en mann som hadde utført tilstrekkelig trofast tjeneste til å føle at han hadde gjort nok til å hvile.
Jeg visste at han hadde gjennomgått langvarig og smertefull behandling for en sykdom som legene hadde sagt var uhelbredelig. De tilbød hverken behandling eller håp.
Hans hustru fulgte meg til soverommet hans i deres hjem. Der lå han på ryggen på en omhyggelig oppredd seng. Han hadde på seg en nypresset skjorte, slips og nye sko.
Han så min forbauselse, lo litt og forklarte: “Når du har salvet meg, vil jeg være rede når jeg får beskjed om å ta min seng og begynne å arbeide.” Det viste seg at han var klar for samtalen han snart ville ha med Mesteren, som han hadde arbeidet så trofast for.
Han var et eksempel på de fullstendig omvendte siste-dagers-hellige jeg ofte møter etter at de har utført trofast tjeneste hele sitt liv. De står på videre.
President Marion G. Romney beskrev det slik: “I en som er fullstendig omvendt, er ønsket om noe som er i strid med Jesu Kristi evangelium faktisk dødt og erstattet med kjærlighet til Gud med en fast og styrende beslutning om å holde hans bud.”5
Jeg ser denne faste beslutning stadig oftere i Jesu Kristi garvede disipler. I likhet med søsteren som tok imot mine døtre og mannen med de nye skoene, klar til å stå opp og marsjere, følger de Frelserens befaling til enden. Dere har alle sett det.
Dere kan se det igjen hvis dere leser i Mormons bok. Jeg føler ennå beundring i mitt hjerte når jeg leser disse ordene av en aldrende og målbevisst Guds tjener: “For hele mitt legeme skjelver meget sterkt når jeg nå forsøker å tale til dere, men Gud Herren … støtter meg og har latt meg tale til dere.”6
Dere kan fatte mot slik jeg gjør, ved det eksempel på utholdenhet som Moroni ga oss. Han var alene i sin tjenestegjerning. Han visste at hans liv nærmet seg slutten. Men hør på hva han skrev til mennesker som ennå ikke var født, og til etterkommere av hans dødelige fiender: “Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham, og nekt dere all ugudelighet. Og hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde tilstrekkelig for dere, så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus.”7
Moroni bar dette vitnesbyrdet som avskjedsord for sitt liv og sin tjenestegjerning. Han la vekt på kjærlighet, slik profeter i hele Mormons bok gjør. Han tilføyde sitt vitnesbyrd om Frelseren idet døden nærmet seg. Han var et virkelig omvendt Guds barn, slik vi også kan være: fulle av kjærlighet, urokkelige og fryktløse som vitner om Frelseren og hans evangelium, fast bestemt å på holde ut til enden.
Moroni lærte oss hva dette krever av oss. Han sa at første skritt mot fullstendig omvendelse er tro. Bønn og studium av Mormons bok vil bygge opp tro på Gud Faderen, hans elskede Sønn og hans evangelium. Det vil bygge opp deres tro på Guds profeter, både før og nå.
Den kan bringe dere nærmere Gud enn noen annen bok. Den kan forandre et liv til det bedre. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det en av mine misjonærledsagere gjorde. Han hadde rømt hjemmefra som tenåring, og noen hadde lagt en Mormons bok i en eske han tok med seg på sin jakt etter mer lykke.
Årene gikk. Han flyttet fra sted til sted over hele verden. Han var ensom og ulykkelig en dag da han så esken. Esken var full av ting han hadde hatt med seg. I bunnen av esken fant han Mormons bok. Han leste løftet i den og prøvde det. Han visste at den var sann. Dette vitnesbyrdet forandret livet hans. Han fant en lykke han aldri hadde drømt om.
Deres Mormons bok er kanskje gjemt bak bekymringer og alt som har hopet seg opp på reisen. Jeg ber dere innstendig om å drikke dypt og lenge fra dens sider. Den inneholder fylden av Jesu Kristi evangelium, som er den eneste veien hjem til Gud.
Jeg gir dere mitt sikre vitnesbyrd om at Gud lever og vil besvare deres bønner. Jesus Kristus er verdens Frelser. Mormons bok er et sant og sikkert vitne om at han lever og at han er vår oppstandne og levende Frelser.
Mormons bok er et dyrebart vitne. Jeg gir dere dette vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.