To prinsipper for enhver økonomi
Det er ofte i motgangens prøvelse vi lærer de viktigste lærdommer som former vår karakter og er med på å avgjøre vår fremtid.
På våre reiser for å besøke Kirkens medlemmer over hele verden og gjennom etablerte prestedømskanaler, får vi direkte tilbakemelding om våre medlemmers omstendigheter og utfordringer. I flere år har mange av våre medlemmer blitt rammet av verdensomspennende katastrofer, både naturlige og menneskeskapte. Vi forstår også at familier har måttet stramme beltet og er bekymret for hvordan de skal komme gjennom disse vanskelige tidene.
Brødre, vi føler oss svært nær dere. Vi er glad i dere og ber alltid for dere. Jeg har sett nok opp- og nedturer i mitt liv til å vite at vinteren utvilsomt vil måtte gi etter for en ny vårs varme og håp. Jeg ser positivt på fremtiden. Brødre, for vår del må vi holde fast ved håpet, arbeide av all vår styrke og stole på Gud.
I det siste har jeg tenkt på en periode i mitt liv hvor vekten av bekymring for en usikker fremtid syntes å være konstant. Jeg var 11 år gammel og bodde sammen med min familie på loftet i et våningshus nær Frankfurt i Tyskland. Vi var flyktninger for annen gang i løpet av bare noen få år, og vi strevde med å etablere oss på et nytt sted langt fra vårt tidligere hjem. Jeg kunne ha sagt at vi var fattige, men det ville ha vært å si det mildt. Vi sov alle på ett rom som var så lite at det knapt var plass til å gå rundt sengene. I det andre lille rommet hadde vi noen få beskjedne møbler og en komfyr som mor brukte til å tilberede måltidene våre. For å komme fra det ene rommet til det andre, måtte vi gjennom et lager hvor bonden oppbevarte sine redskaper og verktøy, sammen med assortert kjøtt og pølser som hang fra takbjelkene. Duften av dette gjorde meg alltid veldig sulten. Vi hadde ikke noe bad, men vi hadde en utedo – ned trappen og ca. 15 meter unna, selv om det virket mye lenger om vinteren.
Fordi jeg var flyktning, og på grunn av min østtyske aksent, gjorde andre barn ofte narr av meg og kalte meg ting som såret meg dypt. I hele min ungdomstid var nok dette den mest nedslående perioden.
Og nå, mange tiår senere, kan jeg se tilbake på denne tiden gjennom erfaringens dempende filter. Selv om jeg ennå husker smerten og fortvilelsen, kan jeg nå se det jeg ikke kunne se den gangen: Dette var en periode med stor personlig utvikling. I denne tiden ble familiebåndene sterkere. Jeg så og lærte av mine foreldre. Jeg beundret deres besluttsomhet og optimisme. Av dem lærte jeg at motgang, når den møtes med tro, mot og iherdighet, kan overvinnes.
Siden jeg vet at noen av dere også opplever perioder med engstelse og fortvilelse, vil jeg i dag tale om to viktige prinsipper som holdt meg gående gjennom denne formende perioden av mitt liv.
Første prinsipp: Arbeid
Den dag i dag er jeg mektig imponert over hvordan familien min arbeidet etter å ha mistet alt etter 2. verdenskrig! Jeg husker at far – som hadde utdannelse og hadde arbeidet som embedsmann – tok flere vanskelige jobber, blant annet i en kullgruve, i en urangruve, som mekaniker og som lastebilsjåfør. Han dro tidlig om morgenen og kom ofte hjem sent om kvelden for å forsørge familien. Mor startet et vaskeri og arbeidet utallige timer med dette strevsomme arbeidet. Hun vervet min søster og meg til firmaet sitt. Med sykkelen min hentet og leverte jeg tøyet. Det føltes godt å kunne hjelpe familien om enn i liten grad, og selv om jeg ikke visste det den gangen, viste det fysiske arbeidet seg til å bli en velsignelse for min helse også.
Det var ikke lett, men arbeidet hindret oss i å tenke for mye på våre vanskelige omstendigheter. Selv om situasjonen ikke forandret seg over natten, så forandret den seg. Det er det fine med arbeid. Om vi bare holder det gående – jevnt og trutt – vil ting uvegerlig bli bedre.
Jeg beundrer virkelig menn, kvinner og barn som kan arbeide! Herren elsker arbeideren! Han sa: “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød,”1 og “arbeideren er sin lønn verd.”2 Han ga også et løfte: “Støt frem med din sigd av hele din sjel, og dine synder er deg forlatt.”3 De som ikke er redde for å brette opp ermene og vie seg til å arbeide mot verdige mål, er til velsignelse for sin familie, sitt lokalsamfunn, sitt land og for Kirken.
Herren forventer ikke at vi skal arbeide hardere enn vi er i stand til. Han sammenligner ikke vår innsats med andres, noe heller ikke vi burde. Vår himmelske Fader ber bare om at vi gjør vårt beste – at vi arbeider for full kapasitet, uansett hvor stor eller liten den måtte være.
Arbeid er en motgift mot engstelse, en salve mot sorg og en åpning til muligheter. Uansett omstendigheter i livet, mine kjære brødre, la oss gjøre å godt vi kan og utvikle et rykte om fortreffelighet i alt vi gjør. La oss vie vårt sinn og vår kropp til den strålende mulighet til arbeid som hver ny dag gir.
Når vognen vår setter seg fast i sølen, vil Gud med mye større sannsynlighet hjelpe den som går ut og dytter, enn den som bare hever sin røst i bønn – uansett hvor veltalende han ordlegger seg. President Thomas S. Monson har sagt det slik: “Det er ikke nok å ønske å gjøre innsatsen og å si at vi skal gjøre innsatsen … Det er ved å gjøre, ikke bare tenke, at vi kan nå våre mål. Hvis vi stadig utsetter å arbeide for å nå våre mål, vil vi aldri oppleve å nå dem.”4
Arbeid kan være foredlende og givende, men husk Herrens advarsel mot å bruke vårt “arbeid på det som ikke tilfredsstiller”5. Hvis vi vier oss til å oppnå verdslig rikdom og overfladisk offentlig anerkjennelse på bekostning av vår familie og vår åndelige vekst, vil vi snart oppdage at vi har gjort en dårlig handel. Det rettferdige arbeidet vi gjør i vårt eget hjem, er svært hellig. Dets fordeler er evige av natur. Det lar seg ikke delegere. Det er grunnlaget for vårt arbeid som prestedømsbærere.
Husk at vi bare er på gjennomreise i denne verden. La oss ikke vie våre Gud-gitte talenter og vår energi utelukkende til å kaste jordiske ankere, men heller bruke vår tid på å utvikle åndelige vinger. Som sønner av Den høyeste Gud, er vi skapt til å sveve til nye horisonter.
Så vil jeg si noen ord til oss erfarne brødre: Pensjonering er ikke en del av Herrens plan for lykke. Man kan ikke ta et hvileår eller pensjonere seg fra prestedømsansvar – uansett alder eller fysiske evner. Selv om uttrykket “vært der, gjort det” kan være et påskudd for å unngå å stå på rullebrett, avslå en motorsykkeltur eller stå over den sterke curryen på buffeen, er det ingen unnskyldning for å unngå vårt paktsansvar for å vie vår tid, våre talenter og ressurser til arbeidet i Guds rike.
Det kan finnes noen som, etter mange års tjeneste i Kirken, tror de har krav på en periode med hvile mens andre drar lasset. For å si det rett ut, brødre, den slags tankegang er uverdig for en Kristi disippel. En stor del av vårt arbeid på denne jorden består i å holde ut til enden – hver dag av vårt liv.
Så vil jeg også si noe til våre yngre brødre i Det melkisedekske prestedømme, som arbeider mot de rettferdige mål å skaffe seg en utdannelse og finne seg en evig ektefelle. Dette er de rette målene, mine brødre, men husk at flittig arbeid i Herrens vingård vil bidra mye til å oppgradere deres CV og styrke deres sjanser til å lykkes med begge disse verdige bestrebelsene.
Enten du er den yngste diakonen eller den eldste høypresten, er det arbeid å gjøre!
Andre prinsipp: Lær
I de vanskelige økonomiske omstendighetene i etterkrigstidens Tyskland, var ikke mulighetene til utdannelse så mange som de er i dag. Men til tross for begrensede alternativer, var jeg alltid ivrig etter å lære. Jeg husker en dag jeg var ute og leverte ferdigvasket tøy, og kom hjem til en klassekamerat. I et av rommene sto to små skrivebord tett inntil veggen. For et flott syn det var! Så heldige de barna var som hadde sine egne skrivebord! Jeg forestilte meg at de satt med åpne bøker og gjorde leksene sine. Det å ha mitt eget skrivebord virket som det mest fantastiske i hele verden for meg.
Jeg måtte vente lenge før dette ønsket gikk i oppfyllelse. Mange år senere fikk jeg jobb ved en forskningsinstitusjon med et stort bibliotek. Jeg husker at jeg tilbrakte mye av fritiden på det biblioteket. Der kunne jeg endelig få sitte ved et skrivebord – helt alene – og suge til meg informasjonen og kunnskapen som fantes i bøkene. Jeg elsket å lese og lære! Den gangen forsto jeg av erfaring det gamle ordtaket: Utdannelse handler ikke så mye om å fylle et spann, men om å tenne en flamme.
For medlemmer av Kirken er ikke utdannelse bare en god idé – det er en befaling. Vi skal lære “om ting både i himmelen og på jorden og under jorden, om det som har vært, om det som er, om det som snart må skje, om det som er hjemme, om det som er ute i verden”6.
Joseph Smith elsket å lære selv om han hadde små muligheter til formell utdannelse. I sine dagbøker skrev han om glade dager med studium, og ga ofte uttrykk for sin lidenskap for lærdom.7
Joseph lærte de hellige at kunnskap var en nødvendig del av vårt liv på jorden, for “mennesket blir ikke frelst raskere enn det tilegner seg kunnskap,”8 og at “hvilket som helst intelligent prinsipp vi tilegner oss i dette liv, vil være med oss i oppstandelsen”9. I vanskelige tider er det enda viktigere å lære. Joseph Smith sa: “Kunnskap fjerner mørke, [uvisshet] og tvil, for slike ting kan ikke eksistere der hvor kunnskap er.”10
Brødre, dere har plikt til å lære så mye dere kan. Vær så snill å oppfordre deres familier, deres quorumsmedlemmer, alle til å lære og bli bedre utdannet. Hvis en formell utdannelse ikke er tilgjengelig, la ikke dette hindre dere i å skaffe dere all den kunnskap dere kan få. I slike omstendigheter kan de beste bøker bli deres “universitet” – et klasserom som alltid er åpent og hvor alle som søker, kommer inn. Søk å øke deres kunnskap om alt som er “dydig, skjønt, prisverdig og godt”11. Søk kunnskap “ved studium og også ved tro”12. Søk med en ydmyk innstilling og et angrende hjerte.13 Når du anvender den åndelige dimensjonen tro til ditt studium – selv på timelige ting – kan du øke din intellektuelle kapasitet, for “hvis [ditt] øye ene og alene er vendt mot [Guds] ære, skal hele [ditt] legeme fylles med lys, og … [fatte] alle ting.”14
I vår læreprosess, la oss ikke forsømme den kilde som åpenbaring er. Skriftene og ordene til apostler og profeter i våre dager er kilder til visdom, guddommelig kunnskap og personlig åpenbaring for å hjelpe oss til å finne svar på alle livets utfordringer. La oss lære om Kristus. La oss søke den kunnskap som fører til fred, sannhet og evighetens opphøyde mysterier.15
Konklusjon
Brødre, jeg tenker tilbake på den 11 år gamle gutten i Frankfurt, som bekymret seg for sin fremtid og følte den vedvarende svien av uvennlige kommentarer. Jeg minnes denne tiden med en slags trist sentimentalitet. Selv om jeg ikke ønsker å gjenoppleve disse prøvende og vanskelige dagene, tviler jeg ikke på at de lærdommer jeg fikk, var en nødvendig forberedelse til fremtidige muligheter. Nå, mange år senere, vet jeg dette med sikkerhet: Det er ofte i motgangens prøvelse vi lærer de viktigste lærdommer som former vår karakter og er med på å avgjøre vår fremtid.
Jeg ber om at vi i de kommende månedene og årene må fylle våre timer og dager med hederlig arbeid. Jeg ber om at vi må søke å lære og utvikle vårt sinn og vårt hjerte ved å drikke dypt av sannhetens rene kilder. Jeg gir dere min kjærlighet og mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.