Akkurat som Han gjorde

For omtrent 18 måneder siden, på høsten i 2017 fortalte min 64 år gamle bror Mike at han hadde fått diagnosen kreft i bukspyttkjertelen. Han fortalte meg også at han hadde fått en prestedømsvelsignelse av sin hjemmelærer, og at han hadde hatt et møte med sin biskop. Han sendte meg senere en melding med bilde av Oakland California tempel, tatt fra sykehuset der han fikk behandling, med teksten: “Se hva jeg kan se fra sykehusvinduet mitt.”¹

Jeg var like overrasket over hans kommentarer om hjemmelærere, prestedømsvelsignelser, biskoper og templer som jeg var over at han hadde kreft. Fordi Mike, som var prest i Det aronske prestedømme, hadde ikke vært regelmessig tilstede i kirken på nesten 50 år.

Som familie var vi nesten like interessert i hans åndelige fremgang som vi var i hans fremgang i kampen mot kreften, mest på grunn av hans nå hyppige spørsmål om Mormons bok, beseglingskraften og livet etter døden. Ettersom månedene gikk og kreften spredte seg, ble det til slutt et behov for ytterligere og mer spesialisert behandling noe som bragte Mike til Utah og Huntsman Cancer Institute.

Kort tid etter at han kom dit fikk Mike et besøk av John Holbrook, misjonslederen i den menigheten som betjente sykehjemmet der han nå bodde. John kommenterte at “det var innlysende for meg at Mike var en Guds sønn” og at de raskt utviklet et vennskapsbånd som ledet til at John i praksis ble Mikes omsorgsbror selv om han ikke var kalt til å være det. Det kom en umiddelbar innbydelse om å få misjonærene på besøk, noe min bror høflig avslo, men etter en måneds vennskap spurte John igjen, og forklarte Mike: “Jeg tror du vil like å høre evangeliets budskap.”² Denne gangen ble innbydelsen aksesptert, noe som førte til møter med misjonærene, så vel som besøk av biskop Jon Sharp, hvis samtaler til slutt førte til at Mike fikk sin patriarkalsk velsignelse, 57 år etter sin dåp.

Tidlig i desember i fjor, etter måneder med behandling, bestemte Mike seg for å avslutte kreftbehandlingen, som forårsaket alvorlige bivirkninger, og bare la naturen gå sin gang. Vi ble informert av legen hans om at Mike hadde omtrent tre måneder igjen å leve. I denne tiden fortsatte spørsmålene om evangeliet – det gjorde også besøkene og støtten fra hans lokale prestedømsledere. På våre besøk til Mike så vi ofte et åpent eksemplar av Mormons bok på nattbordet, og vi drøftet gjengivelsen av evangeliet, prestedømsnøkler, tempelordinanser og menneskets evige natur.

Innen midten av desember, med sin patriarkalske velsignelse i hånden, så det faktisk ut som Mike fikk fornyet styrke, og hans prognose om minst tre måneder til virket sannsynlig. Vi la til og med planer for at han skulle være sammen med oss i julen, i nyttårshelgen og senere. Den 16. desember fikk jeg en uventet telefon fra biskop Sharp, som informerte meg om at han og stavspresidenten hadde intervjuet Mike, hadde funnet ham verdig til å motta Det melkisedekske prestedømme, og spurte om når jeg var tilgjengelig for å kunne delta. Ordinansen ble planlagt til fredag 21. desember.

Da dagen kom, ankom min hustru Carol og jeg sykehjemmet og ble umiddelbart møtt i gangen ved rommet hans og informert om at Mike ikke hadde noen puls. Vi gikk inn i rommet der patriarken, biskopen og stavspresidenten hans allerede ventet – og så åpnet Mike øynene sine. Han gjenkjente meg og bekreftet at han kunne høre meg og var klar til å motta prestedømmet. Femti år etter at Mike hadde blitt ordinert til Det aronske prestedømme, hadde jeg privilegiet, ledsaget av hans lokale ledere, å overdra Det melkisedekske prestedømme og ordinere min bror til en eldste. Fem timer senere døde Mike, og gikk gjennom sløret for å møte våre foreldre som bærer av Det melkisedekske prestedømme.

For bare ett år siden ga president Russell M. Nelson hver av oss et kall om å ta vare på våre brødre og søstre på en “bedre, helligere måte.”³ Da han talte om Frelseren, sa president Nelson at “fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”⁴

Som svar på denne innbydelsen fra en Guds profet, finner det sted en bemerkelsesverdig innsats innen omsorgstjenesten over hele verden, både innen samordnet innsats, der medlemmer trofast oppfyller sine omsorgsoppdrag, så vel som innen det jeg vil kalle spontan omsorgstjeneste, når så mange viser Kristus-lignende kjærlighet som et svar på uventede muligheter. I vår egen familie var vi personlig vitner til en slik omsorgstjeneste.

John, som var Mikes venn, omsorgsbror og tidligere misjonspresident, pleide å fortelle sine misjonærer at “hvis noen står på en liste som sier ‘ikke interessert,’ ikke gi opp. Folk forandrer seg.” Han fortalte oss deretter: “Mike gjennomgikk en mektig forandring.”⁵ John var til å begynne med en venn som ga nødvendig oppmuntring og støtte – men hans omsorgstjeneste stoppet ikke med vennskapelige besøk. John visste at en omsorgsbror er mer enn en venn og at vennskap blir foredlet når vi yter omsorgstjeneste.

Det er ikke nødvendig at noen skal lide, som min bror, av en livstruende sykdom for å ha behov for omsorgstjeneste. Disse behovene kommer i mange former, størrelser og omstendigheter. En enslig mor eller far, et mindre aktivt ektepar, en tenåring som strever, en overveldet mor, en trosprøve, eller problemer innen økonomi, helse eller ekteskapet – listen er nesten endeløs. Akkurat som Mike, er ingen imidlertid for langt borte, og det er aldri for sent for Frelserens kjærlige utstrakte hånd.

Vi lærer på Kirkens nettside for omsorgstjeneste at “selv om det er mange formål med omsorgstjeneste, skulle vår innsats være ledet av et ønske om å hjelpe andre til å oppnå en dypere, personlig omvendelse og bli mer som Frelseren.”⁶ Eldste Neil L. Andersen sa det på denne måten:

“En person med et godt hjerte kan hjelpe noen med å reparere et dekk, kjøre en romkamerat til legen, spise lunsj med noen som er lei seg, eller smile og si hei for å gjøre dagen lettere.

Men en som følger det første bud vil på en naturlig måte gjøre mer enn disse viktige tjenestegjerningene.”⁷

Når vi former vår omsorgstjeneste etter Jesus Kristus, er det viktig å huske at hans innsats for å vise kjærlighet, løfte, tjene og velsigne hadde et høyere mål enn det umiddelbare behovet. Han kjente så visst til deres daglige behov og hadde medlidenhet med dem i lidelsen de opplevde mens han helbredet, næret, tilga og underviste. Men han ønsket å gjøre mer enn å ta hånd om dagens behov. Han ønsket at de som var rundt ham skulle følge ham, kjenne ham og nå sitt guddommelige potensial.⁸

Når vi søker å utføre omsorgstjeneste akkurat som Han gjorde,⁹ vil vi bli gitt muligheter til å glemme oss selv og hjelpe andre. Disse mulighetene kan ofte være ubeleilige og sette vårt ønske om å bli mer lik Mesteren på prøve, hvis største tjenestegjerning, hans altomfattende forsoning, var alt annet enn beleilig. I Matteus kapittel 25 blir vi påminnet hva Herren føler for oss når vi, som han, er følsom for strevet, prøvelsene og utfordringene som så mange møter, men som så ofte kan bli oversett:

“Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.

For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg …

Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?

Når så vi deg fremmed og tok imot deg? …

Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”¹⁰

Enten vi yter tjeneste som omsorgsbrødre eller -søstre, eller når vi blir gjort klar over at noen trenger hjelp, blir vi oppfordret til å søke Åndens veiledning og rettledning – og deretter handle. Vi kan lure på hvordan vi best kan yte tjeneste, men Herren vet, og gjennom hans Ånd kan vi bli ledet i vår innsats. I likhet med Nephi, som “ble ledet av Ånden, for [han] visste ikke på forhånd hva [han] skulle gjøre,”¹¹ vil vi også bli ledet av Ånden når vi streber etter å bli instrumenter i Herrens hender for å velsigne hans barn. Når vi søker Åndens veiledning og stoler på Herren, vi vil havne i omstendigheter og situasjoner hvor vi kan handle og være til velsignelse – eller med andre ord, yte omsorgstjeneste.

Det kan være andre ganger at vi ser et behov men føler oss uskikket til å gjøre noe, fordi vi antar at det vi har å tilby ikke er tilstrekkelig. Å gjøre akkurat som Han gjorde ¹² er imidlertid å yte tjeneste ved å gi det vi er i stand til, og stole på at Herren vil foredle vår innsats for å velsigne våre “medreisende på denne jordiske reise.”¹³ For noen kan det være ved å gi av vår tid og våre talenter, for andre kan det være et vennlig ord eller en sterk rygg. Noen ganger kan vi føle at vår innsats er utilstrekkelig. President Dallin H. Oaks delte et viktig prinsipp angående “små og enkle ting.” Han sa at små og enkle tjenestegjerninger er mektige fordi de innbyr “ledsagelse av Den hellige ånd,”¹⁴ en ledsager som velsigner både giveren og mottageren.

Da han visste at han snart skulle dø, kommenterte min bror Mike: “Det er forunderlig hvordan bukspyttkjertelkreft kan få deg til å fokusere på det som er viktigst.”¹⁵ På grunn av vidunderlige menn og kvinner som så et behov, ikke fordømte, men tjente som Frelseren, var det ikke for sent for Mike. For noen kan forandringen komme raskere, for andre kanskje på den andre siden av sløret. Vi må imidlertid huske at det aldri er for sent og at ingen noen gang har vandret så langt fra stien at han eller hun er for langt borte til at Jesu Kristi uendelige forsoning kan nå dem. Den er grenseløs i sin varighet og omfang.

På forrige generalkonferanse i oktober sa eldste Dale G. Renlund at “samme hvor lenge vi har vært borte fra stien … vil Gud hjelpe oss tilbake i samme øyeblikk som vi bestemmer oss for å forandre oss.”¹⁶ Beslutningen om å forandre seg er imidlertid ofte et resultat av en innbydelse som for eksempel “jeg tror du vil like å høre evangeliets budskap.” Akkurat som det aldri er for sent for Frelseren, er det aldri for tidlig for oss å invitere.

Denne påskehøytiden gir oss nok en gang en vidunderlig mulighet til å grunne på vår Frelser Jesu Kristi store sonoffer og det han gjorde for hver og en av oss til en så stor pris, en pris som han selv beskrev “fikk [ham], ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte.” “Men,” erklærte han, “jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.”¹⁷

Jeg vitner om at fordi han “fullendte” vil det alltid finnes håp. I Jesu Kristi navn. Amen.