Saktmodige og ydmyke av hjertet

I Det nye testamente lærer vi om en rik ung mann som spurte Jesus, “Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?”² Frelseren formante ham først til å holde budene. Mesteren ga deretter den unge mannen et tilleggskrav tilpasset hans spesielle behov og omstendigheter.

“Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom.”³

Sammenlign reaksjonen til den rike unge mannen med Amuleks opplevelse, som beskrevet i Mormons bok. Amulek var en driftig og fremgangsrik mann med mange slektninger og venner.⁴ Han beskrev seg selv som en mann som ble kalt på mange ganger, men ikke ville høre, en mann som kjente til de ting som er av Gud, men som ikke ville vite.⁵ I utgangspunktet en god mann, men Amulek ble distrahert av verdslige bekymringer på samme måte som den unge mannen beskrevet i Det nye testamente.

Selv om han tidligere hadde forherdet sitt hjerte, adlød Amulek en engels stemme, tok imot profeten Alma i sitt hjem, og skaffet ham mat. Han ble åndelig vekket under Almas besøk og ble kalt til å forkynne evangeliet. Amulek forlot da “alt sitt gull og sølv og sine kostelige ting… på grunn av Guds ord, og han ble forkastet av dem som en gang var hans venner, og også av sin far og sine slektninger.”⁶

Hva tror du forklarer forskjellen mellom reaksjonene til den rike unge mannen og Amulek?

I en farefull krigstid beskrevet i Mormons bok, fant det sted en brevveksling mellom Moroni, den nephittiske hærens kaptein, og Pahoran, overdommer og guvernør i landet. Moroni, hvis hær led på grunn av utilstrekkelig støtte fra myndighetene, skrev til Pahoran “noe som vil fordømme dem”⁷ og beskyldte ham og andre ledere for tankeløshet, sløvhet, forsømmelse og til og med for å være forrædere.⁸

Pahoran kunne lett ha følt motvilje mot Moroni og hans unøyaktige påstander, men det gjorde han ikke. Han svarte medfølende og beskrev et opprør mot regjeringen som Moroni ikke var klar over. Og så erklærte Pahoran:

“Se, jeg sier deg, Moroni, at jeg gleder meg ikke over dine store lidelser, ja, det bedrøver min sjel …

I ditt brev har du klandret meg, men det har ingen betydning. Jeg er ikke sint, men gleder meg over ditt hjertes storhet.”⁹

Hva tror du forklarer Pahorans veloverveide svar på Moronis beskyldninger?

På generalkonferansen for seks måneder siden, beskrev president Russell M. Nelson sitt svar på president Thomas S. Monsons innbydelse om å studere, grunne på og anvende de sannheter som Mormons bok inneholder. Han sa: “Jeg [har] forsøkt å følge hans råd. Jeg har blant annet laget lister over hva Mormons bok er, hva den bekrefter, hva den tilbakeviser, hva den oppfyller, hva den klargjør og hva den åpenbarer. Å se på Mormons bok gjennom disse linsene har vært en lærerik og inspirerende øvelse! Jeg anbefaler den for hver av dere.”¹⁰

På samme måte la president Henry B. Eyring vekt på betydningen av president Monsons anmodning i sitt liv. Han sa:

“Jeg [har] lest Mormons bok hver dag i mer enn 50 år. Så kanskje jeg med rimelighet kunne ha trodd at president Monsons ord var til andre enn meg. I likhet med mange av dere følte jeg likevel profetens oppmuntring og hans løfte oppfordre meg til å gjøre en større innsats …

Det gledelige resultatet for meg og mange av dere har vært det profeten lovet.”¹¹

Hva tror du forklarer det umiddelbare og inderlige svaret på president Monsons innbydelse fra disse to lederne i Herrens Kirke?

Jeg antyder ikke at de åndelige sterke reaksjonene til Amulek, Pahoran, president Nelson og president Eyring kan forklares med bare én Kristus-lignende egenskap. Det var sikkert mange beslektede egenskaper og opplevelser som førte til den åndelige modenheten som gjenspeilte seg i livet til disse fire edle tjenerne. Men Frelseren og hans profeter har understreket en sentral egenskap som vi alle trenger å forstå bedre og streve etter å innarbeide i vårt liv.

Legg merke til beskrivelsen Herren brukte av seg selv i følgende skriftsted: “Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”¹²

Vi lærer at Frelseren valgte å understreke saktmodighet blant alle de egenskaper og dyder han muligens kunne ha valgt.

Et lignende mønster er tydelig i en åpenbaring mottatt av Joseph Smith i 1829. Herren erklærte, “Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg.”¹³

Saktmodighet er en egenskap som definerer Forløseren og er preget av rettferdig respons, villig underdanighet, og sterk selvbeherskelse. Denne egenskapen hjelper oss å mer fullstendig forstå de respektive reaksjonene til Amulek, Pahoran, president Nelson og president Eyring.

For eksempel, president Nelson og president Eyring reagerte rettferdig og raskt på president Monsons oppfordring om å lese og studere Mormons bok. Selv om begge mennene tjente i viktige og synlige kall i Kirken og hadde studert Skriftene meget i flere tiår, viste deres reaksjon ingen nøling eller følelse av selvgodhet.

Amulek underkastet seg villig Guds vilje, tok imot et kall til å forkynne evangeliet, og forlot sine komfortable omstendigheter og kjente relasjoner. Og Pahoran var velsignet med perspektiv og sterk selvbeherskelse til å handle, istedenfor å reagere da ha forklarte de utfordringer som oppsto fra et opprør mot myndighetene for Moroni.

Den Kristus-lignende egenskapen saktmodighet blir ofte misforstått i vår moderne verden. Saktmodigheten er sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs; tilbakeholden, ikke overdreven; beskjeden, ikke selvhevdende; og elskverdig, ikke arrogant. En saktmodig person blir ikke lett provosert, er ikke prangende, men er overbærende og anerkjenner gjerne andres prestasjoner.

Mens ydmykhet generelt betegner avhengighet av Gud og det konstante behovet for hans veiledning og støtte, er et særpreget kjennetegn ved saktmodighet, en bestemt åndelig mottakelighet for å lære både fra Den hellige ånd og fra mennesker som kan virke mindre dyktige, erfarne eller utdannede, som ikke har viktige stillinger, eller som ellers kanskje ikke ser ut til å ha mye å bidra med. Husk hvordan Na’aman, en hærfører i kongens hær i Syria, overvant sin stolthet og saktmodig tok imot rådet fra sine tjenere om å adlyde profeten Elisa og vaske seg syv ganger i elven Jordan.¹⁴ Saktmodighet er den viktigste beskyttelsen mot den stolte blindheten som ofte oppstår fra fremtredende stillinger, posisjoner, makt, rikdom og smiger.

Saktmodighet er en egenskap som utvikles gjennom å ha et ønske, en rettferdig utøvelse av moralsk handlefrihet, og alltid streve etter å bevare en forlatelse for våre synder.¹⁵ Det er også en åndelig gave som vi kan søke etter på en passende måte.¹⁶ Vi skulle imidlertid alltid huske at hensikten med å gi en slik velsignelse, er at den skal brukes til nytte for, og for å tjene Guds barn.¹⁷

Når vi kommer til og følger Frelseren, blir vi i økende grad og trinnvis istand til å bli mer lik ham. Vi blir bemyndiget av Ånden med disiplinert tilbakeholdenhet og en bestemt og rolig oppførsel. Saktmodig er på denne måten det vi blir som Mesterens disipler og ikke bare noe vi gjør.

“Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.”¹⁸ Allikevel var han “en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.”¹⁹ Hans kunnskap og kompetanse kunne ha gjort ham stolt. Istedenfor bidro egenskapen og den åndelige gaven saktmodighet, som han ble velsignet med, til å svekke arrogansen i hans liv og styrke Moses som et instrument for å oppnå Guds hensikter.

De største og mest meningsfylte eksemplene på saktmodighet finnes i Frelserens eget liv.

Den store forløser, som “steg ned under alt”²⁰ og led, blødde, og døde for å “[rense] oss fra all urettferdighet,”²¹ vasket ømt sine disiplers støvete føtter.²² Slik saktmodighet er et kjennetegn på Herren som tjener og leder.

Jesus gir det ultimate eksempel på rettferdig respons og villig underkastelse da han led intens smerte i Getsemane.

“Da han kom til stedet, sa han til [sine disipler]: Be at dere ikke må komme i fristelse.

…Der falt han på kne, bad og sa:

Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.”²³

Frelserens saktmodighet i denne evige essensielle og uutholdelige opplevelsen viser for hver av oss betydningen av å sette Guds visdom over vår egen visdom.

Ensartetheten av Herrens villige overgivelse og sterke selvbeherskelse er både inspirerende og lærerik for oss alle. Da en væpnet gruppe med tempelvakter og romerske soldater kom til Getsemane for å gripe og arrestere Jesus, trakk Peter sverdet sitt og hugg av det høyre øret til høyprestens tjener.²⁴ Frelseren rørte deretter ved tjenerens øre og helbredet ham.²⁵ Legg merke til at han strakte seg ut og velsignet sin potensielle fangevokter med den samme himmelske kraft som kunne ha hindret ham fra å bli tatt til fange og korsfestet.

Overvei også hvordan Mesteren ble tiltalt og dømt til korsfestelse foran Pilatus.²⁶ Jesus hadde erklært da han ble forrådt: “Tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?”²⁷ Allikevel ble, paradoksalt nok, “han som er både levendes og dødes evige dommer”²⁸ dømt foran en midlertidig politisk ansatt. “Men [Jesus] svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen ble meget forundret.”²⁹ Frelserens saktmodighet er tydeliggjort i hans disiplinerte svar, sterke beherskelse, og uvillighet til å utøve sin uendelige makt til personlig fordel.

Mormon identifiserer saktmodighet som det grunnlag alle åndelige evner og gaver vokser frem fra.

“Derfor, hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.

Og videre, se, jeg sier dere at han kan ikke ha tro og håp uten å være saktmodig og ydmyk av hjertet,

ellers er hans tro og håp forgjeves, for ingen er antagelig for Gud unntatt den som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og hvis et menneske er saktmodig og ydmyk av hjertet og bekjenner ved Den Hellige Ånds kraft at Jesus er Kristus, må han nødvendigvis ha kjærlighet, for hvis han ikke har kjærlighet, er han intet. Derfor må han nødvendigvis ha kjærlighet.”³⁰

Frelseren erklærte, “Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.”³¹ Saktmodighet er en sentral del av guddommelig natur og kan mottas og utvikles i vårt liv på grunn av og gjennom Frelserens forsoning.

Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår oppstandne og levende Forløser. Og jeg lover at han vil lede, beskytte og styrke oss når vi går i hans Ånds saktmodighet. Jeg erklærer mitt sikre vitnesbyrd om disse sannheter og løfter i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.