Den hellige ånd som din ledsager

Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere på denne sabbatsdagen under generalkonferansen i Herrens kirke. I likhet med dere har jeg følt Ånden, Den hellige ånd, vitne om sannhetens ord som vi har hørt talt og sunget.

Min hensikt i dag er å styrke deres ønske og beslutning om å gjøre krav på gaven som ble lovet hver av oss etter at vi ble døpt. I vår bekreftelse hørte vi disse ordene: “Motta Den hellige ånd.”¹ I samme øyeblikk forandret vårt liv seg for alltid.

Hvis vi lever verdig til det, kan vi bli velsignet med at Ånden alltid vil være hos oss, ikke bare nå og da, som i slike bemerkelsesverdig opplevelser som vi har hatt i dag, men alltid. Dere vet av ordene i nadverdsbønnen hvordan dette løftet blir oppfylt: “O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød for alle deres sjeler som nyter av det, så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem.”

Og så kommer det strålende løftet: “Så hans Ånd alltid kan være hos dem” (L&p 20:77; uthevelse tilføyd).

Å alltid ha Ånden hos oss er å ha Den hellige ånds veiledning i vårt daglige liv. Vi kan for eksempel bli påminnet av Ånden om å motstå fristelsen til å gjøre ondt.

Av denne grunn alene er det lett å forstå hvorfor Herrens tjenere har prøvd å styrke vårt ønske om å tilbe Gud på våre nadverdsmøter. Hvis vi tar del i nadverden i tro, vil Den hellige ånd kunne beskytte oss og dem vi er glad i, mot de fristelser som kommer stadig sterkere og hyppigere.

Den hellige ånds veiledning gjør det som er godt, mer attraktivt, og fristelser mindre overbevisende. Det alene skulle være nok til å gjøre oss fast bestemt på å kvalifisere oss til alltid å ha Ånden hos oss.

Akkurat slik Den hellige ånd styrker oss mot det onde, gir han oss også evnen til å skjelne mellom sannhet og løgn. Den sannhet som er av størst betydning, blir kun bekreftet ved åpenbaring fra Gud. Vår menneskelige fornuft og bruk av våre fysiske sanser vil ikke være nok. Vi lever i en tid da selv de klokeste kan ha vanskelig for å skjelne mellom sannhet og finurlig bedrag.

Herren sa til sin apostel Tomas, som ønsket fysisk bevis på Frelserens oppstandelse ved å berøre hans sår, at åpenbaring er sikrere bevis: “Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (Johannes 20:29).

Sannhetene som staker ut veien hjem til Gud, blir bekreftet av Den hellige ånd. Vi kan ikke gå inn i lunden og se Faderen og Sønnen tale til den unge Joseph Smith. Ingen fysiske bevis eller noe logisk argument kan bekrefte at Elijah kom som lovet for å overdra prestedømsnøklene som nå innehas og utøves av en levende profet, president Thomas S. Monson.

Bekreftelse på sannheten kommer til en sønn eller datter av Gud som har hevdet retten til å motta Den hellige ånd. Ettersom falske påstander og løgner kan bli fremlagt for oss til enhver tid, trenger vi konstant innflytelse fra sannhetens Ånd for å unngå tvil.

Da han var medlem av De tolv apostlers quorum, oppfordret George Q. Cannon oss til å gjøre en kontinuerlig anstrengelse for å ha Herrens Ånd hos oss. Han lovet, og jeg lover det også, at hvis vi følger denne fremgangsmåten, “vil vi aldri mangle kunnskap” om sannheten, “aldri være i tvil eller i mørke”,” og vår “tro vil være sterk og [vår] glede … fullstendig”.²

Vi trenger den konstante hjelpen fra Den hellige ånds veiledning av enda en grunn. Tapet av en av våre nærmeste kan komme uventet. Det er vitnesbyrdet fra Den hellige ånd om at vi har en kjærlig himmelsk Fader og en oppstanden Frelser som gir oss håp og trøst etter tapet av en vi er glad i. Dette vitnesbyrdet må være ferskt når døden inntreffer.

Så det er mange grunner til at vi trenger Den hellige ånds konstante veiledning. Vi ønsker den, men likevel vet vi av erfaring at den ikke er lett å opprettholde. Alle tenker, sier og gjør ting i vårt daglige liv som kan krenke Ånden. Herren lærte oss at Den hellige ånd vil være vår konstante ledsager når vårt hjerte er fylt av kjærlighet, og når våre tanker alltid er prydet med dyd (se L&p 121:45).

Til dem som strever med de høye normene som trengs for å kvalifisere seg til Åndens veiledning, kan jeg gi følgende oppmuntring. Dere har opplevd å føle Den hellige ånds innflytelse. Det kan ha skjedd i dag.

Dere kan behandle slike stunder med inspirasjon som de frø av tro som Alma beskrev (se Alma 32:28). Så hvert av dem. Dere kan gjøre det ved å følge tilskyndelsen dere følte. Den mest verdifulle inspirasjonen vil være å vite hva Gud ønsker at dere skal gjøre. Hvis det er å betale tiende eller besøke en sørgende venn, skulle dere gjøre det. Uansett hva det er, så gjør det! Når dere viser deres villighet til å adlyde, vil Ånden sende dere flere tilskyndelser om hva Gud vil at dere skal gjøre for ham.

Når dere adlyder, vil tilskyndelser fra Ånden komme oftere, og komme nærmere og nærmere å være konstant veiledning. Deres evne til å velge det rette vil øke.

Dere kan vite når disse tilskyndelsene til å handle for ham er fra Ånden, fremfor noe dere selv ønsker. Når tilskyndelsene er i samsvar med det Frelseren og hans levende profeter og apostler har sagt, kan dere velge å adlyde med frimodighet. Da vil Herren sende sin Ånd for å ledsage dere.

Hvis dere for eksempel får en åndelig tilskyndelse til å holde sabbatsdagen hellig, spesielt når det synes vanskelig, vil Gud sende sin Ånd for å hjelpe.

Denne hjelpen kom til min far for mange år siden, da arbeidet hans førte ham til Australia. Han var alene en søndag, og han ønsket å ta del i nadverden. Han fant ingen informasjon om de siste-dagers-helliges møter. Så han begynte å gå. Han ba ved hvert kryss om å få vite hvilken vei han skulle gå. Etter å ha gått og svingt i en time, stanset han for å be igjen. Han følte seg tilskyndet til å gå ned en bestemt gate. Snart begynte han å høre sang fra første etasje i en boligblokk i nærheten. Han kikket inn vinduet og så noen få mennesker som satt nær et bord dekket med en hvit duk og nadverdsbrett.

Dette virker kanskje ikke så spesielt for dere, men for ham var det fantastisk. Han visste at løftet i nadverdsbønnen hadde gått i oppfyllelse: “Alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem” (L&p 20:77).

Det var bare ett eksempel på at han ba og så gjorde det Ånden fortalte ham at Gud ønsket at han skulle gjøre. Han gjorde dette i alle år, slik dere og jeg vil. Han snakket aldri om sin åndelighet. Han bare fortsatte å gjøre små ting for Herren som han ble tilskyndet til å gjøre.

Hver gang en gruppe siste-dagers-hellige ba ham om å tale til dem, gjorde han det. Det spilte ingen rolle om det var 10 personer eller 50, eller hvor trett var han. Han bar sitt vitnesbyrd om Faderen, Sønnen, Den hellige ånd og profetene hver gang Ånden oppfordret ham til å gjøre det.

Hans høyeste kall i Kirken var i høyrådet i Bonneville Utah stav, hvor han luket på stavens velferdsgård og underviste en Søndagsskole-klasse. Når han trengte det, var Den hellige ånd der som hans ledsager.

Jeg sto ved siden av min far i et rom på sykehuset. Min mor, hans hustru i 41 år, lå i sengen. Vi hadde sett på henne i mange timer. Vi begynte å se smerterynkene i ansiktet forsvinne. Fingrene, som hadde vært knyttet, slappet av. Armene hvilte ved hennes side.

Smerten av tiår med kreft var i ferd med å ta slutt. Jeg så et fredelig uttrykk i ansiktet hennes. Hun tok noen korte åndedrag, så et gisp, og så lå hun stille. Vi sto der og ventet for å se om det ville komme et åndedrag til.

Til slutt sa pappa lavmælt: “En liten jente har dratt hjem.”

Han gråt ikke. Det var fordi Den hellige ånd for lengst hadde gitt ham et klart bilde av hvem hun var, hvor hun kom fra, hva hun hadde blitt og hvor hun skulle hen. Ånden hadde vitnet for ham mange ganger om en kjærlig himmelsk Fader, om en Frelser som hadde brutt dødens makt, og om tempelbeseglingen som han delte med sin hustru og familie.

Ånden hadde forlengst forsikret ham om at hennes godhet og tro hadde kvalifisert henne for å vende tilbake til et himmelsk hjem hvor hun ville bli husket som et fantastisk løftets barn, og bli ønsket velkommen hjem med heder.

For far var dette mer enn et håp. Den hellige ånd hadde gjort det til en realitet for ham.

Noen vil sikkert si at hans ord og bildene han så for seg av et himmelsk hjem, bare var gode følelser, en ektemanns fordunklede dømmekraft i et øyeblikk preget av tap. Men han kjente evig sannhet på den eneste måten man kan kjenne den.

Han var vitenskapsmann og søkte sannheten om den fysiske verden gjennom hele sitt voksne liv. Han brukte vitenskapens verktøy godt nok til å bli hedret av sine kolleger over hele verden. Mye av det han gjorde innen kjemi, kom av å forestille seg molekyler bevege seg rundt, og deretter bekrefte det han så med eksperimenter i et laboratorium.

Men han hadde fulgt en annen kurs for å oppdage de sannheter som var viktigst for ham og for hver enkelt av oss. Bare ved Den hellige ånd kan vi se personer og hendelser slik Gud ser dem.

Denne gaven fortsatte på sykehuset etter at hans hustru døde. Vi samlet sammen mors ting for å ta dem med hjem. Pappa stoppet for å takke hver eneste sykepleier og lege vi møtte på vei ut til bilen. Jeg husker at jeg ble litt irritert og syntes at vi burde dra for å være alene med sorgen.

Jeg forstår nå at han så ting bare Den hellige ånd kunne ha vist ham. Han så disse menneskene som engler sendt av Gud for å våke over hans kjære. De så kanskje på seg selv som helsepersonell, men far takket dem for deres tjeneste på vegne av Frelseren.

Den hellige ånds innflytelse var fortsatt med ham da vi kom til mine foreldres hjem. Vi snakket sammen i stuen i noen minutter. Far unnskyldte seg for å gå inn på soverommet i nærheten.

Etter noen minutter kom han ut i stuen igjen. Han hadde et behagelig smil. Han kom bort til oss og sa lavmælt: “Jeg var bekymret for at Mildred ville komme til åndeverdenen alene. Jeg trodde kanskje hun ville føle seg hjelpeløs i mengden.”

Så sa han gledesstrålende: “Jeg ba nettopp. Jeg vet at Mildred har det bra. Mor var der for å møte henne.”

Jeg husker at jeg smilte da han sa det, idet jeg forestilte meg bestemor, med de korte bena, skynde seg gjennom en folkemengde for å være sikker på å være der for å møte og omfavne svigerdatteren når hun kom.

En av grunnene til at far ba om og mottok denne trøsten, var at han alltid hadde bedt i tro helt siden barndommen. Han var vant til å få svar som kom til hans hjerte for å gi trøst og veiledning. I tillegg til at bønn var en vane for ham, kjente han Skriftene og de levende profeters ord. Så han oppfattet Åndens kjente hvisken, som dere kanskje har følt i dag.

Åndens veiledning hadde gjort mer enn å trøste og veilede ham. Den hadde forandret ham ved hjelp av Jesu Kristi forsoning. Når vi aksepterer dette løftet om alltid å ha Ånden hos oss, kan Frelseren gi oss den renselse som er nødvendig for evig liv, den største av alle Guds gaver (se L&p 14:7).

Dere husker sikkert Frelserens ord: “Dette er befalingen: Omvend dere, alle jordens ender, og kom til meg og bli døpt i mitt navn, så dere kan bli helliggjort ved å motta Den Hellige Ånd, så dere kan stå ubesmittet for meg på den siste dag” (3 Nephi 27:20).

Med disse budene følger dette løftet fra Herren:

“Og nå, sannelig, sannelig sier jeg deg, sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt, ja, til å handle rettferdig, til å vandre ydmykt, til å dømme rettferdig, og dette er min Ånd.

Sannelig, sannelig, sier jeg deg, jeg vil gi deg av min Ånd som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede” (L&p 11:12-13).

Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at Gud Faderen lever, at den oppstandne Jesus Kristus leder sin kirke, at president Thomas S. Monson innehar alle prestedømmets nøkler, og at åpenbaring gjennom Den hellige ånd veileder og støtter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og dens ydmyke medlemmer.

Jeg vitner også om at disse flotte menn som i dag har talt til oss som vitner om Herren Jesus Kristus, som medlemmer av De tolv apostlers quorum, er kalt av Gud. Jeg vet at Ånden ledet president Monson til å kalle dem. Og mens dere lyttet til dem og deres vitnesbyrd, bekreftet Den hellige ånd for dere det jeg nå sier til dere. De er kalt av Gud. Jeg oppholder dem og elsker dem, og vet at Herren elsker dem og vil støtte dem i deres tjeneste. Og jeg gjør det i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.