Måtte vi aldri “vike tilbake” (L&p 19:18)

David A. Bednar

i De tolv apostlers quorum

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 3. mars 2013 • University of Texas Arlington

David A. Bednar

Jeg er takknemlig for å kunne delta på denne andakten sammen med unge mennesker i Kirken fra hele verden. Jeg er glad i dere og verdsetter denne anledningen til å komme sammen.

Susan har talt og vitnet om viktige prinsipper, og hver av oss vil bli velsignet og styrket hvis vi konsekvent anvender det hun har lært oss i vårt daglige liv. Susan er en rettskaffen kvinne, en utvalgt kvinne og mitt livs kjærlighet.

Jeg har grunnet og oppriktig bedt vår himmelske Fader om å få vite hvordan jeg best kan tjene dere i kveld. Jeg ber om at Den hellige ånd vil være med hver enkelt av oss – så vi kan tenke det vi trenger å tenke, føle det vi trenger å føle og lære det vi trenger å lære, slik at vi kan gjøre det vi vet vi bør gjøre og til slutt bli det Herren ønsker at vi skal bli.

En trofast disippel og et eksempel på ikke å vike tilbake

Eldste Neal A. Maxwell var en avholdt disippel av Herren Jesus Kristus. Han var medlem av De tolv apostlers quorum i 23 år, fra 1981 til 2004. Den åndelige kraften i hans undervisning og hans eksempel på trofast disippelskap velsignet og fortsetter å velsigne medlemmer av Frelserens gjenopprettede kirke og verdens innbyggere på vidunderlig vis.

I oktober 1997 var søster Bednar og jeg vertskap for eldste og søster Maxwell ved Brigham Young University-Idaho. Eldste Maxwell skulle tale til studenter, ansatte og lærere under en andakt. Alle ved universitet hadde store forventninger til hans besøk og forberedte seg oppriktig på å motta hans budskap.

Tidligere samme år gjennomgikk eldste Maxwell 46 dager og netter med tærende cellegiftbehandling for blodkreft. Kort tid etter at han ble utskrevet fra sykehuset etter denne behandlingen, talte han kort på generalkonferansen i april. Hans rehabilitering og videre behandling gikk bra gjennom våren og sommeren, men eldste Maxwells fysiske styrke og utholdenhet var likevel begrenset da han reiste til Rexburg. Etter å ha møtt eldste og søster Maxwell på flyplassen, kjørte Susan og jeg dem hjem til oss så de kunne få litt hvile og en lett lunsj før andakten.

I løpet av våre samtaler den dagen spurte jeg eldste Maxwell hvilke lærdommer han hadde fått gjennom sin sykdom. Jeg vil alltid huske det nøyaktige og gjennomtrengende svaret han ga. “Dave,” sa han, “jeg har lært at ikke å vike tilbake er viktigere enn å overleve.”

Hans svar på spørsmålet mitt var et prinsipp som han hadde fått omfattende personlig erfaring med under sin cellegiftbehandling. Da eldste Maxwell og hans hustru kjørte til sykehuset i januar 1997, den dagen han skulle starte den første runden med behandling, parkerte de bilen og hadde en stund for seg selv. Eldste Maxwell “sukket dypt og så på [sin hustru]. Han tok hånden hennes og sa … : ‘Jeg vil bare ikke vike tilbake’” (Bruce C. Hafen, A Disciple’s Life: The Biography of Neal A. Maxwell [2002], 16).

I sin tale på generalkonferansen i oktober 1997, med tittelen “Anvend Kristi forsonende blod”, sa eldste Maxwell med stor oppriktighet: “Når vi møter våre egne … prøvelser og vanskeligheter, kan vi også be til Faderen, slik Jesus gjorde, om at vi ikke må ‘vike tilbake’ – som betyr å trekke seg eller gi opp (L&p 19:18). Det er mye viktigere ikke å vike tilbake enn å overleve! Dessuten er det å drikke av den bitre kalk uten å bli bitter, en del av det å følge Jesus” (Lys over Norge, jan. 1998, 23).

Eldste Maxwells svar på spørsmålet mitt fikk meg til å reflektere over noe eldste Orson F. Whitney sa, som også var medlem av De tolv apostlers quorum: “Ingen smerte vi lider, ingen prøvelse vi opplever, er bortkastet. Den bidrar til vår utdannelse, til å utvikle egenskaper som tålmodighet, tro, styrke og ydmykhet. Alt vi lider og alt vi utholder, spesielt når vi utholder det i tålmodighet, bygger opp vår karakter, renser vårt hjerte, utvider vår sjel og gjør oss mer følsomme og nestekjærlige, mer verdige til å bli kalt Guds barn ... og det er ved sorg og lidelse, slit og trengsel vi får den utdannelse som vi kommer hit for å skaffe oss” (sitert i Spencer W. Kimball, Faith Precedes the Miracle [1972], 98).

Og disse skriftstedene om Frelserens lidelse da han utførte det uendelige og evige sonoffer, ble enda mer intense og meningsfylte for meg:

“Derfor befaler jeg deg å omvende deg. Omvend deg, ellers slår jeg deg med min munns ris og ved min vrede og ved min harme, og dine lidelser blir svære, hvor svære vet du ikke, hvor intense vet du ikke, ja, hvor tunge å bære vet du ikke.

For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.

Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.

Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –

Men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn” (L&p19:15–19).

Frelseren vek ikke tilbake i Getsemane eller på Golgata.

Eldste Maxwell vek heller ikke tilbake. Denne mektige apostelen kjempet standhaftig videre og ble velsignet med mer tid i jordelivet til å elske, tjene, undervise og vitne. De siste årene av hans liv var et ettertrykkelig utropstegn bak hans eksempel på hengivent disippelskap – både ved hans ord og hans gjerninger.

Jeg tror de fleste av oss sannsynligvis ville forvente at en mann med eldste Maxwells åndelige kapasitet, erfaring og format, vil møte alvorlig sykdom og død med forståelse av Guds plan for lykke, med trygghet og med verdighet. Og det gjorde han utvilsomt. Min hensikt i dag er imidlertid å vitne om at slike velsignelser ikke bare er forbeholdt generalautoriteter eller noen få utvalgte medlemmer av Kirken.

Siden jeg ble kalt til å fylle den ledige stillingen i De tolvs quorum etter eldste Maxwells død, har mine oppdrag og reiser gjort meg i stand til å bli kjent med trofaste, fryktløse og tapre siste-dagers-hellige over hele verden. Jeg ønsker å fortelle dere om en ung mann og en ung kvinne som har velsignet meg, og som jeg har lært viktige åndelige lærdommer sammen med om ikke å vike tilbake og å la vår egen vilje bli “oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7).

Beretningen er sann, og personene er virkelige. Jeg vil imidlertid ikke bruke navnene på personene det gjelder. Jeg kaller den unge mannen for John og den unge kvinnen for Heather. Jeg bruker også med tillatelse utvalgte uttalelser fra deres personlige dagbøker.

La ikke min vilje skje, bare din

John er en verdig prestedømsbærer og tjente trofast som heltidsmisjonær. Da han kom hjem fra sin misjon, gikk han på stevnemøter og giftet seg med en rettskaffen og flott ung kvinne, Heather. John var 23 og Heather var 20 den dagen de ble beseglet for tid og all evighet i Herrens hus. Dere skulle ha John og Heathers alder i tankene mens denne historien utfolder seg.

Omtrent tre uker etter deres tempelvielse fikk John diagnosen benkreft. Da kreftknuter også ble oppdaget i lungene, var ikke prognosen god.

John skrev i dagboken sin: “Dette var den mest skremmende dagen i mitt liv. Ikke bare fordi jeg fikk vite at jeg hadde kreft, men også fordi jeg var nygift og følte at jeg hadde sviktet som ektemann. Jeg var vår nye families forsørger og beskytter, og nå – etter tre uker i denne rollen – følte jeg at jeg hadde sviktet. Jeg vet at tanken er absurd, men det er en av de sprø tingene jeg sa til meg selv i et kritisk øyeblikk.”

Heather sa: “Dette var rystende nyheter, og jeg husker hvor mye det forandret vårt syn på livet. Jeg satt på et venterom på sykehuset og skrev bryllupstakkekort mens vi ventet på resultatene av [Johns] prøver. Men etter å ha fått vite om [Johns] kreft, syntes ikke leirkrukker og kokekar å være så viktige lenger. Dette var den verste dagen i mitt liv, men jeg husker at jeg la meg den kvelden med takknemlighet for vår tempelbesegling. Selv om legene hadde gitt [John] bare 30 prosent sjanse til å overleve, visste jeg at hvis vi var trofaste, hadde jeg 100 prosent sjanse til å være sammen med ham for evig.”

Omtrent en måned senere begynte John med cellegiftbehandling. Han beskrev sin opplevelse: “Behandlingene gjorde meg sykere enn jeg noen gang hadde vært. Jeg mistet håret, gikk ned 19 kg, og kroppen min føltes som om den gikk i oppløsning. Cellegiftbehandlingen påvirket meg også følelsesmessig, psykisk og åndelig. Livet var en berg-og-dalbane i månedene med cellegiftbehandling, med oppturer, nedturer og alt imellom. Men gjennom det hele bevarte [Heather] og jeg troen på at Gud ville helbrede meg. Vi bare visste det.”

Heather skrev ned sine tanker og følelser: “Jeg orket ikke tanken på å la [John] tilbringe natten alene på sykehuset, så jeg sov hver natt på den lille sofaen på rommet hans. Mange venner og familiemedlemmer kom på besøk i løpet av dagen, men nettene var vanskelige. Jeg stirret i taket og lurte på hva vår himmelske Fader hadde planlagt for oss. Noen ganger kom de mørke tankene, og min frykt for å miste [John] fikk nesten overhånd over meg. Men jeg visste at disse tankene ikke kom fra vår himmelske Fader. Mine bønner om trøst ble hyppigere, og Herren ga meg styrke til å holde det gående.”

Tre måneder senere gjennomgikk John et kirurgisk inngrep for å fjerne en stor svulst i benet. John sa: “Operasjonen var svært viktig for oss fordi patologiske prøver skulle gjøres av svulsten for å se hvor mye av den som var levedyktig og hvor mye av kreften som var død. Denne analysen ville gi oss den første indikasjonen på cellegiftbehandlingens virkning og hvor aggressive vi måtte være med fremtidige behandlinger.”

To dager etter operasjonen besøkte jeg John og Heather på sykehuset. Vi snakket om den første gangen jeg møtte John på misjonsmarken, om ekteskapet deres, om kreften og om de evig viktige lærdommene vi får gjennom jordelivets prøvelser. Da vi avsluttet vår tid sammen, spurte John om jeg ville gi ham en prestedømsvelsignelse. Jeg svarte at jeg gjerne ville gi ham en velsignelse, men jeg måtte først stille noen spørsmål.

Jeg stilte så spørsmål jeg ikke hadde planlagt å stille og aldri tidligere hadde tenkt over: “[John], har du tro til ikke å bli helbredet? Hvis det er vår himmelske Faders vilje at du blir overført til åndeverdenen ved døden i din ungdom for å fortsette din tjeneste, har du tro til å underkaste deg hans vilje og ikke bli helbredet?”

Jeg ble virkelig overrasket over spørsmålene jeg følte meg tilskyndet til å stille dette paret. Det hendte ofte i Skriftene at Frelseren eller hans tjenere utøvde den åndelige gave helbredelse (se 1 Korinterbrev 12:9;L&p 35:9; 46:20) og oppfattet at en person hadde tro til å bli helbredet (se Apostlenes gjerninger 14:9; 3 Nephi 17:8; L&p 46:19). Men etter hvert som John og Heather og jeg snakket sammen og kjempet med disse spørsmålene, forsto vi i økende grad at hvis Guds vilje var at denne gode unge mannen skulle bli helbredet, kunne denne velsignelsen bare mottas hvis dette tapre paret først hadde tro til ikke å bli helbredet. Med andre ord måtte John og Heather, ved hjelp av vår Herre Jesu Kristi forsoning, overvinne “det naturlige menneskes” (Mosiah 3:19) tendens i oss alle til utålmodig å kreve og insistere uavlatelig på de velsignelsene vi ønsker og tror vi fortjener.

Vi så et prinsipp som gjelder for enhver hengiven disippel: Sterk tro på Frelseren innebærer at vi underdanig godtar hans vilje og tidsplan i vårt liv – selv om utfallet ikke er det vi håpet på eller ønsket. Naturligvis ville John og Heather ønske, lengte etter og be om helbredelse av all makt, sinn og styrke. Men ikke minst ville de være “villige til å bøye [seg] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [dem], likesom et barn bøyer seg for sin far” (Mosiah 3:19). De ville være villige til å “ofre hele [sin] sjel som et offer til ham” (Omni 1:26) og ydmykt be: “Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42).

Det som i utgangspunktet syntes for John, Heather og meg å være forvirrende spørsmål, ble en del av et gjennomgripende mønster av evangeliets paradokser. Tenk på Frelserens formaning: “Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matteus 10:39). Han erklærte også: “Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første” (Matteus 19:30). Og Herren ga sine disipler i de siste dager denne rettledning: “Ved ditt ord skal mange høyreiste bli ydmyket, og ved ditt ord skal mange ringe bli opphøyet” (L&p 112:8). Dermed syntes det å ha tro til ikke å bli helbredet, å passe inn i et mektig mønster av gjennomtrengende paradokser som krever at vi spør, søker og banker på for å få kunnskap og forståelse (se 3 Nephi 14:7).

Etter å ha tatt den nødvendige tid til å tenke over mine spørsmål og snakke med sin hustru, sa John: “Eldste Bednar, jeg ønsker ikke å dø. Jeg ønsker ikke å forlate [Heather]. Men hvis Herrens vilje er å overføre meg til åndeverdenen, så er det vel greit for meg.” Mitt hjerte svulmet av takknemlighet og beundring da jeg så dette unge paret møte den mest krevende av alle åndelige kamper – ydmyk underkastelse av sin egen vilje til fordel for Guds vilje. Min tro ble styrket da jeg så dette paret la sitt sterke og forståelige ønske om helbredelse bli “oppslukt i Faderens vilje” (Mosiah 15:7).

John beskrev sin reaksjon på vår samtale og velsignelsen han fikk: “Eldste Bednar delte med oss eldste Maxwells oppfatning av at det er bedre ikke å vike tilbake enn å overleve. Eldste Bednar spurte så: ‘Jeg vet at dere har tro til å bli helbredet, men har dere tro til ikke å bli helbredet?’ Dette var en fremmed tanke for meg. I bunn og grunn spurte han om jeg hadde tro til å akseptere Guds vilje hvis hans vilje var at jeg ikke skulle bli helbredet. Hvis tiden nærmet seg for meg til å tre inn i åndeverdenen gjennom døden, var jeg rede til å underkaste meg og godta det?”

John fortsatte: “Å ha tro til ikke å bli helbredet virket fornuftsstridig, men dette perspektivet forandret min og min hustrus tankegang og lot oss fullt og helt sette vår lit til Faderens plan for oss. Vi lærte at vi måtte utvikle tro på at Herren har kontrollen uansett utfall, og han vil lede oss fra der vi er til dit vi trenger å komme. Mens vi ba, endret våre bønner seg fra ‘Vær så snill å gjøre meg frisk’ til ‘Vær så snill å gi meg tro til å godta det utfallet du har planlagt for meg.’

Jeg var sikker på at siden eldste Bednar var apostel, ville han velsigne kroppens bestanddeler så de omstilte seg, og jeg ville hoppe ut av sengen og begynne å danse eller gjøre noe lignende! Men da han velsignet meg den dagen, ble jeg forundret over at ordene han uttalte, var nesten identiske med dem som min far, min svigerfar og min misjonspresident hadde uttalt. Jeg innså at til syvende og sist spiller det ingen rolle hvem sine hender som legges på mitt hode. Guds kraft forandrer seg ikke, og hans vilje blir gjort kjent for hver av oss og gjennom hans bemyndigede tjenere.”

Heather skrev: “Denne dagen var fylt med blandede følelser for meg. Jeg var overbevist om at eldste Bednar ville legge hendene på [Johns] hode og fullstendig helbrede ham for kreften. Jeg visste at han kunne bli helbredet ved prestedømmets kraft, og jeg ønsket så inderlig at det skulle skje. Etter at han lærte oss om tro til ikke å bli helbredet, var jeg livredd. Inntil da hadde jeg aldri avfunnet meg med det faktum at Herrens plan kunne innebære å miste min nye mann. Min tro var avhengig av resultatene jeg ønsket. På en måte var den endimensjonal. Selv om den var skremmende i starten, frigjorde til slutt tanken på å ha tro til ikke å bli helbredet, meg fra mine bekymringer. Den lot meg ha full tillit til at min himmelske Fader kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, og han ville gjøre det som var best for meg og John.”

En velsignelse ble gitt, og ukene, månedene og årene gikk. John ble på mirakuløst vis bedre. Han var i stand til å fullføre sine universitetsstudier og fikk lønnet arbeid. John og Heather fortsatte å styrke sitt forhold og å nyte livet sammen.

En tid senere fikk jeg brev fra John og Heather, hvor de informerte meg om at kreften hadde kommet tilbake. Cellegiftbehandlingen ble gjenopptatt og en operasjon planlagt. John forklarte: “Ikke bare kom denne nyheten som en skuffelse for [Heather] og meg, men vi ble forvirret. Var det noe vi ikke hadde lært første gang? Forventet Herren noe mer av oss? Etter å ha vokst opp som siste-dagers-hellige, var vi vant til å gå i kirken og høre ordene ‘enhver prøvelse Gud gir oss, er til vårt beste’. Men for å være ærlig, kunne jeg ikke se hvordan dette kunne være til mitt beste!

Så jeg begynte å be om en forklaring og om at Herren måtte hjelpe meg å forstå hvorfor jeg hadde fått kreften tilbake. En dag jeg leste i Det nye testamente, fikk jeg mitt svar. Jeg leste beretningen om Kristus og hans apostler ute på sjøen da det blåste opp til uvær. I frykt for at båten ville kantre, gikk disiplene til Frelseren og spurte: ‘Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?’ Det var nøyaktig sånn jeg følte det! Bryr du deg ikke om at jeg har kreft? Bryr du deg ikke om at vi ønsker å få barn? Men da jeg leste videre i historien, fant jeg svaret mitt. Herren så på dem og sa: ‘Dere lite troende,’ og han rakte ut hånden og roet vannet.

I det øyeblikket måtte jeg spørre meg selv: ‘Tror jeg virkelig på dette?’ Tror jeg virkelig at han roet vannet den dagen? Eller er det bare en fin historie å lese om?’ Svaret er: Jeg tror, ​​og fordi jeg vet at han roet vannet, visste jeg umiddelbart at han kunne helbrede meg. Så langt hadde jeg hatt vanskelig for å forene behovet for min tro på Kristus med det uunngåelige i hans vilje. Jeg så dem som to adskilte ting, og noen ganger følte jeg at det ene sto i strid med det andre. Hvorfor skulle jeg ha tro hvis hans vilje til slutt er det som vil gjelde?’ spurte jeg. Etter denne opplevelsen, visste jeg at det å ha tro – i det minste i mitt tilfelle – ikke nødvendigvis var å vite at han ville helbrede meg, men at han kunne helbrede meg. Jeg måtte tro at han kunne, og om det så skjedde, var opp til ham.

Da jeg lot disse to tankene sameksistere i mitt liv, konsentrerte min tro om Jesus Kristus og fullstendig underkastet meg hans vilje, fant jeg større lindring og fred. Det har vært så bemerkelsesverdig å se Herrens hånd i vårt liv. Ting har falt på plass, mirakler har hendt, og vi blir stadig ydmyke når vi ser Guds plan for oss utfolde seg.”

Jeg gjentar Johns uttalelse for å understreke den: “Da jeg lot disse to tankene sameksistere i mitt liv, konsentrerte min tro om Jesus Kristus og fullstendig underkastet meg hans vilje, fant jeg større lindring og fred.”

Rettferdighet og tro er helt klart medvirkende til å flytte fjell – hvis det å flytte fjell utretter Guds hensikter og er i samsvar med hans vilje. Rettferdighet og tro er helt klart medvirkende til å helbrede de syke, døve eller halte – dersom helbredelse utretter Guds hensikter og er i samsvar med hans vilje. Med andre ord vil mange fjell ikke bli flyttet, selv om man har sterk tro. Og ikke alle syke og svakelige vil bli helbredet. Hvis enhver motgang ble innskrenket, hvis alle sykdommer ble fjernet, ville de viktigste hensiktene med Faderens plan bli forpurret.

Mange av de lærdommer vi skal oppnå i jordelivet, kan bare mottas gjennom de tingene vi opplever og noen ganger lider. Og Gud forventer og stoler på at vi møter midlertidig jordisk motgang med hans hjelp, slik at vi kan lære det vi trenger å lære og til slutt bli det vi skal bli i evigheten.

Alle tings betydning

Denne historien om John og Heather er både alminnelig og ualminnelig. Dette unge paret er representativt for millioner av troende, paktsoverholdende siste-dagers-hellige over hele verden som trenger seg frem langs den snevre og smale sti med standhaftig tro på Kristus og et fullkomment, klart håp. John og Heather hadde ikke spesielt synlige lederstillinger i Kirken, de var ikke i slekt med generalautoriteter, og noen ganger opplevde de tvil og frykt. I mange av disse aspektene er historien deres ganske vanlig.

Men, brødre og søstre, denne unge mannen og unge kvinnen ble velsignet på eiendommelig vis med å lære viktige lærdommer for evigheten gjennom lidelse og motgang. Jeg har fortalt dere dette fordi John og Heather, som er akkurat som så mange av dere, lærte å forstå at det er viktigere ikke å vike tilbake enn å overleve. Dermed handlet ikke deres erfaring først og fremst om å leve og dø, men snarere om å lære, leve og bli.

Den kraftfulle åndelige kombinasjonen av tro på Jesu Kristi hellige navn, av saktmodig å underkaste seg hans vilje og tidsplan, av å strebe fremover “med utrettelig flid” (Helaman 15:6) og av å anerkjenne hans hånd i alle ting, gir oss de fredelige ting som hører Guds rike til og som bringer glede og evig liv (se L&p 42:61). Mens dette paret møtte tilsynelatende overveldende utfordringer, levde de et “et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet” (1 Timoteus 2:2). De vandret fredelig (se Moroni 7:4) sammen med og blant menneskenes barn. “Og Guds fred, som overgår all forstand, [bevarte deres] hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” (Filipperne 4:7).

For mange av dere er, har eller kunne dette parets historie vært deres historie. Dere møter, har møtt eller vil møte tilsvarende utfordringer i deres liv med det samme mot og åndelige perspektiv som John og Heather gjorde. Jeg vet ikke hvorfor noen mennesker lærer evighetens lærdommer gjennom prøvelser og lidelse – mens andre lærer lignende lærdommer gjennom redning og helbredelse. Jeg vet ikke alle årsakene, alle hensiktene, og jeg vet ikke alt om Herrens tidsplan. I likhet med Nephi kan dere og jeg si at vi “forstår ikke hva alle ting betyr” (1 Nephi 11:17).

Men visse ting vet jeg med sikkerhet. Jeg vet at vi er en kjærlig himmelsk Faders åndesønner og -døtre. Jeg vet at den evige Fader er opphavsmannen til planen for lykke. Jeg vet at Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser. Jeg vet at Jesus gjorde Faderens plan mulig ved sin altomfattende og evige forsoning. Jeg vet at Herren, som ble knust, brutt og opprevet for oss (“Jesus of Nazareth, Savior and King,” Hymns, nr. 181), kan hjelpe og styrke “sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12). Og jeg vet at en av jordelivets største velsignelser er ikke å vike tilbake og å la vår egen vilje bli “oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7).

Selv om jeg ikke vet alt om hvordan og når og hvor og hvorfor disse velsignelsene kommer, vet jeg, og jeg vitner om at de er virkelige. Jeg vitner om at alle disse tingene er sanne – og at vi vet nok ved Den hellige ånds kraft til å bære sikre vitnesbyrd om deres guddommelighet, realitet og virkning. Mine kjære brødre og søstre, jeg nedkaller over dere denne velsignelsen – at når dere strever fremover i livet med standhaftig tro på Kristus, vil dere bli velsignet med evnen til ikke å vike tilbake. Jeg bærer dette vitnesbyrd, og jeg nedkaller denne velsignelsen i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.

© 2013 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett Engelsk original godkjent: 8/12. Godkjent for oversettelse: 8/12. Oversettelse av That We Might “Not … Shrink. Norwegian. PD50045417 170